Storøya vs Garavan: En episk «privatlandskamp»
Seks medlemmer av Storøya Petanque utgjorde troppen som midt i april fløy over Europa for å spille mot lag fra Garavan Petanque, en bydelsklubb i Menton, Frankrikes aller sørøstligste by. For samtlige av de utskremte fra Norge gjaldt det at dette var en ny og annerledes opplevelse: Å utfordre spillere fra en etablert, fransk klubb i franskmennenes eget yndlingsspill. Mentalt var vi nok litt på defensiven og tenkte at det uansett vil bli en lærerik opplevelse.
Menton: «La Perle de la France!»
Menton ligger på den franske Rivieraen, så langt øst at byen grenser mot Italia. Den har lange historiske røtter, den gamle hovedgaten Rue Longue var en del av romernes Via Julia Augusta, og noen av husene som fortsatt står og brukes langs denne «langgata», de ble påbegynt på fjortenhundretallet. Byen ble en del av Frankrike så sent som i 1860, og er fortsatt preget av sin oksitanske opprinnelse, innflytelser fra Italia, og en ikke så fjern fortid som tilfluktsted for en solhungrig og tuberkuløs engelsk og russisk adel.
Folketallet i Menton har stått stille på om lag 30.000 mennesker gjennom de siste hundre årene. Den har valgt seg slagordet «Ma ville est un jardin!» («Min by er en hage!) og har satset mye på å vise tilreisende nysgjerrige de flotteste hageanlegg. Den argentinske superkokken Mauro Colagreco har etablert spisestedet «Mirazur» i Menton, med tre Michelin-stjerner og kåret av New York Times til verdens beste restaurant!
Hvert år i karnevalstiden arrangerer Menton sin «Fête du Citron», med store tablåer bygget av lime, sitroner og appelsiner, og ditto prosesjoner av mobile kjempefigurer og andre konstruksjoner. Menton er jo tross alt «sitrus-hovedstaden» i Frankrike.
Politisk er byen styrt av den franske høyresidens høyreside. Etter at gjennomgangstrafikken ble flyttet til motorveien oppe i fjellsida, er det mulig å overleve både som syklist og gående. Og, best av alt, Menton har sitt eget «mikro-klima». I praksis betyr det at YR.no alltid melder temperaturer som er et par-tre grader for lave i Menton.
Gamlebyen i Menton ligger på et høydedrag som løper fra den gamle havnen, nordøstover forbi byens basilika, og opp mot de to kirkegårdene. Mellom denne åsen og den italienske grensen ligger bydelen Garavan. Det var her den trønderske industrimagnaten Christian Thams kjøpte hus til sin kone, etter å ha sverget på å aldri vende tilbake til Norge. I Garavan finnes den nye havna (som er fylt av italiensk-eide yachter) og Mentons fotballstadion. Dessuten befinner banen og klubbhuset til Garavan Petanque seg der, rett innenfor moloen mot Middelhavet.
Garavan Petanque – en bydelsklubb
På den lille odden mellom Nyhavna og Sandstranda («Plage de Sablette») ligger et inngjerdet område som er delt mellom en stor lekeplass for de yngste, og en litt mindre lekeplass (altså: en petanqueklubb) for de litt eldre. Anlegget til Garavan Petanque består av et klubbhus, utekjøkken, et par steder for å sitte i ly ved bord, og dessuten toalett og seks petanquebaner. Banene er lagt mellom gamle pinjetrær, som strekker sine røtter litt på kryss og tvers, for å gjøre spillet litt mer interessant.
Banene er åpne for spill mellom kl. 14 og 18 alle hverdager, men i helgene er de stengt. Det finnes flomlys, men det er sjelden bruk for det. Klubben har i underkant av femti mer eller mindre aktive medlemmer, og de fleste av dem kommer innom i løpet av uken. De fleste vil spille petanque, noen vil spille kort, og andre vil bare prate med gamle venner over et glass med noe godt i. Uansett, når man svinger gjennom porten er første oppgave å hilse på samtlige som er til stede. Håndtrykk og/eller kyss på begge kinn er obligatorisk!
Noen få betrodde styremedlemmer har nøkkelen til klubbens kjøleskap, der rimelig vann, brus, øl og vin befinner seg.
En fredag i hver måned arrangeres klubbturneringer mellom tilfeldige, forhåndsuttrukne lag. Man spiller alltid trippel (for det anses i Menton som det normale). Når tre runder trippel er unnagjort venter stor heder og små pengepremier på dem som har gjort det best i konkurransen. Et par ganger i året kombineres klubbtevlingene med storslåtte fester med lokalt produsert varm mat ... sammen med mange smil og stor stemning!
Garavan Petanque er en typisk bydelsklubb, langt unna de mest ambisiøse franske toppklubbene, som både kjøper og selger elitespillere for å hevde seg helt på topp. Her er ingen ungdomssatsing, de få unge som dukker opp er gjerne barn eller barnebarn av gamle medlemmer. Ikke alle spillere har like gode ferdigheter, men det anses ikke som noe problem, for hovedmålet er åpenbart å skape en arena for positivt sosialt samvirke. Som i de fleste petanquemiljøer er det mye ros og ytterst lite av sur kritikk.
Til denne klubben reise vi altså, seks rimelig ferske petanquespillere fra Storøya, pluss tre medfølgende ektefelle-supportere. Oppgaven var ikke bare å spille flere trippelkamper mot lag fra Garavan Petanque, vi satset også på å bli bedre kjent med franskmenn ... og særlig deres kokekunster. Vi ankom Menton hver for oss, på ulike dager, og la opp til et felles program på bare tre dager. Men allerede på tirsdagen før den tillyste kampen fikk tre av oss trene litt på banen i Garavan. Da begynte alvoret å sige inn ...
Torsdag 16. april: Trening på bortebane
Da vi, som avtalt, møtte mannsterke opp på Garavan-banen på torsdagen, ble vi møtt av ferske og vannkjemmede baner, og en velkomst-collage av en plakat på klubbhusveggen. Det var ikke fullt av franskmenn, men vi følte oss iakttatt. Jeg tror Garavan-klubben observerte spillet vårt, for å ta ut høvelige lag til å møte oss.
Vi fikk spille mot hverandre på de to banene der kampene skulle foregå neste dag. Den eneste føringen for uttaket av våre to tremannslag var at det burde være minst én nogenlunde franskkyndig på hvert av dem. Ettersom vi kunne stille med ulike lag i hver av de tre kampene, valgte vi å satse på å rotere spillere nokså tilfeldig.
Siden gikk vi hjem og var muntre over den daglige felles middagen ...
Fredag 17. april: Garavan vs Storøya
Den store kampdagen opprant med det samme strålende været vi var blitt vant til. På banen var det merkbart flere mennesker, ikke bare spillere, men også tilskuere som var kommet for et glass vin og vissheten om at de besøkende fra Norge ville bli gruset i senk denne dagen. Selv forsøkte vi å se fattet og presentable ut i våre blå luer og trøyer, som, skulle det vise seg, var nøyaktig like blå som motstandernes klubbdrakter. Våre medbrakte og entusiastiske supportere var utstyrt med store buttons og norske flagg. Det hendte at de både jublet høyt og veivet meg sine nasjonale tekstiler.
De første to kampene var relativt fort gjort unna. På tross av at de norske spillerne slett ikke skjemmet seg ut, ble vi kjørt over av de franske skytterne. De hadde en trehsikkerhet vi ikke kunne måle oss mot. Ingen av dem var unge, ingen av dem så helt lytefrie ut, men kulene deres trah våre i en takt og med en sikkerhet vi bare kunne misunne våre franske verter.
At vi skiftet om på våre lag, og til og med til slutt forsøkte «å toppe ett lag», alt dette var helt forgjeves. Det hendte vi ledet, men det var gjerne i starten av en kamp ... og ikke for så veldig lenge. Til tross for at alle de norske lagene fikk poeng i alle kampene de spilte: Da vi talte opp hadde ingen av dem greid å få 13 poeng før motstanderne. Derfor var den viktigste lærdommen vi tok med oss ganske enkel: Tren mer, og bli en trehsikker skytter.
Det var andre lærepunkter òg, som for eksempel hvordan en enkel nabolagsklubb kan bli et sosialt samlingspunkt og en arena for både trivsel og samvirke. En egen bane, et eget klubbhus (med pizzaovn og toalett!), og en blid og gemütslig omgangstone ... det gir samhold, glede og ... bedre petanque-spillere.
Ettermiddagen ble avsluttet med lokale spesialiteter som socca (kikerter-basert pizzalignende føde), vin og overrekkelse av blå luer med vertsklubbens logo på.
Og da vi dro hjem, var vi alle enige om...
Denne ekspedisjonen til Côte d’Azur var kort, men lærerik. Og det virker som om den også ga mersmak, for plutselig fikk flere av deltakerne det for seg at «dette må vi jo gjenta til neste år!». Og det er kanskje mulig, for det virket som om også vertskapet satt pris på vårt besøk.
Om vi bestemmer oss for å arrangere en ny «gourmet-orientert Middelhavstur for kulekastere», kan det være at vi bør forsøke å øke det faglige utbyttet av turen, for eksempel ved å engasjere en eller flere av Garavanspillerne som instruktører til noen litt mer formelle læringsøkter. Det er noe vi kan bruke sommeren på å finne ut av ...
Odd Rudjord,
Storøya Petanque
