Til minne om Ida Sæbø Larsen (1983-2025)
Ida Sæbø Larsen sjarmerte hele PetanqueNorge i senk da hun for nesten tjue år siden entret petanquebanen for første gang. Hun var vakker som en sommereng, men skjønnheten kom mest av alt innenfra. Det var et spesielt lys rundt henne, en aura skapt av engasjement, omsorg og varme. Vi tror vi kan snakke for alle petanquespillere som møtte henne en eller annen gang i løpet av alle disse årene, at Ida var noe helt spesielt.
Og for all del. Hun hadde talent. Hun hadde armen som skulle til for å lykkes, men tid og vilje var det litt dårligere med. Det var liksom ikke petanquekampene hun skulle ta. Ida hadde mer enn nok med å redde verden.
Skjønt, det ble både NM-medalje og verdensmesterskap på henne. Hadde hun prioritert annerledes hadde det nok blitt flere medaljer enn NM-sølvet med klubbvenninna Toini, og deltakelse i ett verdensmesterskap.
En eneste landskamp fikk Ida på merittlisten, og sjeldent lyver ett tall mer enn det. Da Charlotte, Toini og Eli vant kvalifiseringen i 2017 var Ida lagets soleklare ønske som fjerdespiller. Ida nølte. Lenge. Til slutt, og med mange forsikringer om at de andre ikke forventet så mye av henne, sa hun ja. Noen måneder senere reiste det nokså urutinerte landslaget spente til Kina, av alle steder, sammen med Idas foreldre Berit og Kenneth som supportere, Signe som delegat og Benny som coach. Det ble tidenes tur.
Av en eller annen grunn gikk det sinnsykt bra. Egentlig er nok grunnen ganske åpenbar. Laget var så himla trygge på hverandre. Ida satt last og bram på innbytterbenken og heiet like helhjertet fra første runde i første kamp til litt uti det som skulle vise seg å bli aller siste kamp.
I fjerde omgang av kvartfinalen (!) i verdensmesterskapet lå Norge under 2-11 mot Frankrike. Blek om nebbet (men tross alt ikke redd som da hun nektet å gå ut på glassgulvet i 252. etasje i Shanghai noen dager før), skjønte hun at det var nå hun skulle få sin debut.
At hun ivret etter å komme ut på banen ville være en løgn. Og la oss være ærlige. Første kula i landslagsdebuten til Ida var en katastrofe. Men så slapp nervene og Norge med Ida i spissen jobbet seg fra 2-11 til 8-11. En kort landslagskarriere, men hun fikk maks ut av de få rundene det varte. Norges landslag feiret 5. plassen som det skulle vært gull. Og Ida, Ida var lagets viktigste spiller dette mesterskapet. Hun spilte nesten ikke, men likevel spilte hun laget bedre enn det de kanskje var.
Ida var rett og slett ikke det aller ivrigste idrettsmennesket. I stedet for var hun et av de aller fineste medmenneskene. Så er det kanskje et godt bilde at hun på det siste Norgesmesterskapet hun var på., kun spilte en dag. Hun var nok mest opptatt av å være del av BPK-troppen. En hel skokk samlet seg rundt henne og Emil, også han med lyse lokker, latter og sjarm i fleng.
Det høres ut som en loslitt klisje, men Ida brydde seg. Sånn på ordentlig. Hun kjempet på barrikadene, hun var datter av sine foreldre. Hun kjempet kamper vi andre bare uffer oss over, er enige i, men ikke gjør stort for å utgjøre en forskjell.
Ida utgjorde en forskjell.
Så er det så inderlig vondt at hun ikke skal få kjempe mer, for 1. desember 2025 tapte hun sitt livs kamp. Det gikk 18 dager fra legene tok fra henne håpet om at også dette skulle ordne seg, til Idas tid her på jorden var over.
Kanskje hun sang dagen i forveien. Kanskje hun tente lys sammen med den vesle sønnen sin. Et lys for håp så gode ting kan skje. Et lys som det første av fire, i mange, mange år fremover.
Tenn lys ! Et lys skal brenne for denne lille jord. Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor. Må alle dele håpet så gode ting kan skje. Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.
Så, altfor tidlig, altfor brått, ble lyset slukket. Det er så inderlig brutalt for Ida selv, alt hennes engasjement, for alle folka rundt henne, og mest av alt ubeskrivelig brutalt for en liten 2-åring som nå må vokse opp uten mammaen sin.
Ida slapp oss alle inn den siste tiden. Vi fikk lov til å ta farvel og si det vi hadde behov for å si. I ukesvis har Facebook-siden hennes og etter hvert minnesiden, til og med avisartikler, flommet over av takknemlighet og gode ord. - En hel minnebok som vesle Emil kan lese når han blir større. Imens skal vi fortsette å tenne lys, både for Ida og for Emil.
Tenn lys ! To lys skal skinne for kjærlighet og tro, for dem som viser omsorg og alltid bygger bro. Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem. Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.
Varme tanker sendes til Idas aller nærmeste, til Hadi, mamma Berit og bror Jon med familie, og til Emil i sær. Idas gode minne vil lyse så lenge vi er på denne jorden.
En siste hilsen,
Seksjonsstyret og PetanqueNorge
Idas begravelse er i Møllendal store kapell 12. desember kl. 10. Seremonien streames. Like kjært som blomster er en gave til Norsk Folkehjelp.
