VM 2019 | Reisebrev fra Phnom Penh

- Et av momentene jeg priser meg gladest for som petanquespiller, er muligheten til å reise steder jeg ikke ville fått oppleve ellers. Mange spillere har sagt det før meg, og mange vil si det etter meg. Så kommer alt det andre. Det å vinne. Gjøre kuler. Redde laget. Beseire motstandere. Være brysom underdog. Jobbe sammen for å nå et mål.

La oss skru tiden tilbake, en hel måned.

Les også: Norges kamper i VM (kommer...)

For nøyaktig en måned siden møtes det norske landslaget på flyplassen i Bangkok. Det føles som i går, men samtidig som en hel evighet siden. Noe snø har falt siden den gang. Nok tid til å ikke lenger kunne skylde på jetlag, men ikke så lenge siden at boblen helt har sprukket. Tre hadde vært i Thailand en uke for trening og samhold, vent seg til varmen, mens den fjerde kom praktisk talt rett fra jobb. Det er forskjell på folk, men noe er mer markant enn annet: Slik som at landslaget i landet vi møtes i blir kjøpt fri fra skole i jobb over et halvt år i forkant av mesterskapet. Ikke så rart at nettopp disse blir verdensmestere, kanskje.

From Thailand with Gucci!

Det norske landslaget kommer ikke til VM med de beste forutsetninger, og i alle fall ikke når mesterskapene legges til november. Det må sies. Og det sies med et smil, for vi viser igjen at vi har kampviljen som skal til. Men nå går jeg for fort frem, og det med spillingen er en annen historie.

Vi er stadig på flyplassen i Bangkok, og det er ikke vår endestasjon. Vi skal til Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja. En by, et land, vi trolig ikke ville reist til ellers. Ikke om vi ikke hadde vært på det norske landslaget i petanque. Et land med blodrød historie, helt fram til våre dager.

Vi kjenner hverandre godt, vi har vært igjennom mye tidligere. Vi har vunnet, gjort kuler, reddet hverandre, beseiret motstandere. Og vi har reist sammen til steder vi ikke ville reist til ellers, og alt har vi gjort sammen.

Kontraster: Gammelt og nytt, luksus og fattigdom

Snart flyr vi også sammen til Phnom Penh. Vi kjører med overfylt minibuss pyntet med blondegardiner til hotellet, et hotell hvor resepsjonens tak ligger i femte etasje og gulvet er av glass. Vi lagrer det i vår felles minnebank. Enda et minne, enda en tur, enda et mesterskap. Ikke bare er vi fire heller. Det er oss, det er vår trener, vår delegat og tre supportere. Ganske så forskjellige, men med noe helt unikt til felles.

Skjønt, vi har også noe annet til felles. Behovet for å ferdes fritt, når vi vil og hvor vi vil. Alle nasjonene får hver sin unge guide, og Norges utvalgte, Oun, har sin fulle hyre med å få vimsete, egenrådige nordmenn til å følge hennes bønnfallende anbefalinger om å følge flokken. Noen ganger adlyder vi henne, i alle fall når hun smiler og ber samtidig. Vel, i alle fall noen av oss.

Om så bare en. Oun, den skjønne studine, er alltid rundt oss. Kikker vi oss bak skulderen er hun der, tar vi heisen ned til resepsjonen er hun også der. Hun sitter på supporterbenken og trøster oss når vi «bare» vinner 13-12. Pussig nok er hun overalt der vi er, selv om vi alle er på forskjellige steder til forskjellige tider. Slik er det i Kambodsja, slik er det i alle fall å delta i verdensmesterskapet i Petanque 2019: Overalt er vennlige, hjelpsomme mennesker som ikke vet hva godt de kan gjøre for oss. Alltid med store, varme smil.

Det eneste arrangørene ikke er så snille med, er underlaget på spillearenaen. Utenfra ser det ut som et himmelrike på jord (sett med en petanquespillers øyne, altså), men det er et sant helvete å kaste kuler der. Vi tenker vårt, for å si det sånn, når vi nokså umiddelbart etter innlosjering på vårt flotte, nye hotell, fyker bort til Olympiastadion for å teste forholdene. ((( Poiiiiing, puuuuuuufff ))) Kuler flyr hit og dit og veggimellom. Det fine gruslaget skjuler det meste av den harde sannhet under: Store steinblokker. Og over gruslaget? Jevn spredning av stein. Det er bare en ting å gjøre: Treffe rett på ved skudd, løfte himmelhøyt og langt frem ved legging. Men mest av alt: Få hodet med på dette. Ved minste lille safe-ing går leggene ad dundas, og skuddene - vel, de treffer ikke.

Det er bra vi må holde koken oppe, tidssoner skal fortrenges og timene frem til leggetid brukes opp. Vi spiller og spiller, leter etter feelingen, nekter panikken å utfolde seg. Noen leter videre også dagen etter, mens andre igjen velger å oppleve byen. Pol Pots terrorvelde skal grøsses over, templer beundres og buddaher tas bilde av. Mekong-elvebredden tilbyr forfriskende bris, tuktuk-sjåføren sikksakk-kjører oss gjennom trange smug, spennende markeder og fasjonable rikmannsstrøk.

Igjen, disse kontrastene: En vakker innsjø, der det en gang var en massegrav.

Lukter blir inntatt, øyeblikksbilder memoreres og lyder blir lyttet til. Det er julenisser i nærmere 40 varmegrader, fem ansatte bak skranken i folketomme kafeer, kyllingkjøtt ved siden av gateselgerens føtter, bagetter og nudler i skjønn forening, en yrende trafikk med øyensynlig kaos, men likevel forunderlig system. Det er babyer ved brystet til en mor på moped, det er lastebiler med fem arbeidere på taket, det er tuk-tuker med papptak og guttunger på skrangletesykler i motsatt kjøreretning. 

Vi ser aldri at det går galt.

Og innimellom alt dette, flunkende nye Lexuser. Hotellet er like flunkende nytt. Faktisk hele området. Med ett års ungt hotell som base må vi bare gå langs et like ungt kjøpesenter med vestlige og velrennomerte butikkjeder, noen hundre meter bort til Olympiastadion som aldri har vært åsted for noe OL, rundt en sving og bort til VM-arenaen. Om kvelden passerer vi store folkemengder, det er der de henger, ungdommen og de eldre. Alle, føles det som. Ikke for å yppe til bråk, true turister eller bedrive dank. Nei, de samler seg for å danse! Dansende i flokk, time etter time, nærmest vilkårlig samlet foran ghettoblastere midt på plassen. Det nærmeste vi kommer å føle oss usikre på annet enn spilleunderlaget er rett og slett gulvet i resepsjonen. Om det likevel skulle føles for mye å gå utendørs, er det alltids en shufflebuss å klatre inn i, for ikke å glemme alle de hundre frivillige som står på døgnet rundt for å hjelpe all verdens delegasjoner.

Gjestfriheten blir understreket og fullbyrdet på mesterskapets siste dag. Rett etter premieseremoniene blir alle delegasjonene geleidet inn i busser med blondegardiner, pyntede girstenger og velurtrekte ratt. Vimsete, egenrådige nordmenn har visse problemer med å forstå hvorfor det er så inderlig viktig at vi befinner oss inne i bussene frem til avgang, men når bussene omsider settes i bevegelse forstår vi fort hvorfor. Vi har rett og slett politieskorte! En lang, lang rekke busser med petanquespillere blir geleidet gjennom Phnom Penh mens all annen trafikk blir stoppet. Og hvor vi kjøres? Til landets største buffet! Alt hva spises kan både fra lands og til vanns er lekkert anrettet på utallige fat, Kambodsjas sportsminister, mesterskapets høye beskytter, blir applaudert gjennom salen opp på podiet, og når talen er vel avrundet er det fremtidens tur.

Juniorer og frivillige, side om side, hoppende opp og ned, lykkelige og elleville, i spedd en og annen kvinnelig spiller fra ett eller annet land. Unge og litt eldre, ved siden av hverandre, bak og foran, rundt og overalt, glade og leende fra alle land i hele verden.

Alle med noe helt unikt til felles.

Tusen takk til mine lagvenninner: Toini, Charlotte og Ranu. Tusen takk til vår trener Benny og delegat Signe. Tusen takk til dere tre som heiet oss frem, trøstet oss, var glade sammen med oss og som snakket om andre ting når vi trengte det: Sven, Jean Jaques og Morten. Tusen takk for opplevelsen!

Tekst og foto: Eli R. Gjengstø