EM 2019 | Veteranenes mesterskap

Europamesterskapet 2019 i Albena, Bulgaria, ble en emosjonell berg- og dalbane både på og utenfor banen. Glede og sorg, sjokk og kameratskap - og ulidelig spenning under spilling, med både forsmedelige tap, innbitt kjemping frem til seier og viktige måloppnåelser. De mange opplevelsene oppsummeres i tre artikler, hvor dette er tredje og avsluttende del.

(EM Presisjonsskyting 2019) (EM Herrer 2019) (EM Veteraner 2019)

Da nobelprisvinneren Toni Morrisson en gang ble spurt om hemmeligheten bak hennes suksess, svarte hun «Jeg vet alltid hvordan slutten skal være. Det er der jeg begynner.» Så ble også oppsummeringene fra årets Europamesterskap begynt med andre og siste del. Begynnelsen ble spart. En annen forfatter uttalte «Jeg skulle ønske eventyrene ikke startet med Det var en gang. De skulle startet sånn: Det er en gang. Eller enda bedre: Det blir en gang.»

Det er noe med det. Lysten til å la noe fortsette å være, ikke tvinges ut av bobla. Slik ble det, et tilbakeblikk på veteranenes EM, kraftig på etterskudd. Ikke fordi det ikke var noe å melde, men fordi opplevelsen var så minnerik at det er vanskelig å skulle sette noe punktum.

For du verden, for en gjeng! Trivselsmessig var det alle tiders, og resultatmessig har vi god grunn til å være stolte.

Hans-Erik Røneid-Hansen, Birger O. Hansen og Odd-Reidar Gullbrandsen vant veteranenes kvalifisering i mai måned, og da fjerdemann skulle velges var valget enkelt: Det ble klubbkameraten Johnny Skjørberg. Alle fire herrer har vært ute mang en vinternatt før, også på petanquebanen. - Og som regel sammen. Med kameratskapet i bunn var det et sjeldent samspilt landslag som skulle ut i dyst for Norges ære. Her slapp man å vegre seg for å opptre feil, si noe galt eller nøle rundt taktiske valg. Man visste fra før hvordan den andre ville reagere, hvordan de andre tenkte, og hva som ville fungere og ikke, både med ord og handlinger.

Slik sett ble det en enkel oppkjøring for coach Benny Bel-Lafkih. Herrene spilte sammen i turneringer akkurat som de har gjort gang på gang over mange år. Det var først når man faktisk var der nede at laget trengte litt coaching, mest mentalt: Gire opp, se muligheter, endre rytmen i kampen. Lære taktiske knep som norske spillere ofte vegrer seg mot. Knep man lærer seg gjennom utallige mesterskap, ved å observere og adaptere.

Eller ved å prøve stagge treningsiveren en smule i forkant av mesterskapet. I påvente av at innendørsbanen skulle ferdigstilles ble nervene forsøkt roet ned ved timelange økter ved hotellets eget baneanlegg. Gjerne sparret av coach og de av herrespillerne som reiste ned samtidig som veteranene. Noe alvor, mye skjemt. Man skulle tilpasse seg høye temperaturer og ufarliggjøre motstanderne.

Det er litt lett for norske spillere å bli stående med lua i hånda i internasjonale mesterskap, uvant som vi er med annen motstand enn hjemlige spillere. Heldigvis, disse gutta har mange landskamper på merittlisten. Også er det noe med roen, tryggheten, vissheten om at det ikke er verdens undergang om man ikke lykkes, samtidig som konkurranselysten lever i beste velgående.

Så ble de heller ikke satt ut av baneforholdene inne i sportshallen. Da vi landet i Bulgaria var de ikke en gang påbegynt, og det mer enn ante oss at sandmelet neppe ville på tid til å feste seg. Og selvfølgelig, sandmel og grus blandet seg i salig forening resultert i sandkasse eller ved at kulene gikk rett igjennom og spratt opp fra gummimatten. Her gjaldt det å finne seg et bra nedslagsfelt, tilpasse kastet og ikke la seg stresse om en kule i ny og ne skulle bli mislykket.

Spillerne ble kastet rett ut i det, prøvekasting kvelden i forveien var det ikke anledning til. Greit nok, det var likt for alle. - Til og med for legendene. Aldri før har nivået på veteraner vært høyere, og aldri tidligere har storhetsnasjonene Belgia og Frankrike vært med i Europamesterskapet for Veteraner. Nå var tiden endelig inne, og det franske eliteutvalget gikk virkelig all in:

Marco Foyot og Christian Fazzino!

De to resterende spillerne på laget, Christian Lagarde og Fernand Riviere. er ikke akkurat smågutter i petanquesammenheng de heller, men Foyot og Fazzino? Ingen over, ingen ved siden av!

Foyot har legendestatus kanskje mest av alt grunnet sin store personlighet, men også fordi han er en av få som over mange år har lykkes å leve av petanque. På merittlisten kan han vise til sju ganger fransk mester og seks VM-medaljer, først og fremst verdensmestertittel fra 1992. Faktisk, han har vært så lenge med i gamet at han til og med er to ganger juniormester i Frankrike.

Verdensmestertittelen delte han blant annet med Fazzino, som antakeligvis er verdens mestvinnende mannlige petanquespiller gjennom tidene. Ikke mindre enn fire ganger er han blitt verdensmester, i tillegg til europamestertittel fra 1989. Han har sju ganger vunnet det franske mesterskapet i singel, i tillegg til tre ganger i dobbel og fem ganger i dobbel. Av senere meritter må seieren i Masters 2017 selvsagt nevnes.

Blant annet.

Aldri før har vel et lag vært klarere forhåndsfavoritt. Så gikk det et sus over forsamlingen da trekningen til første runde avslørte clash of the titans: Frankrike mot Belgia! Ikke for det, Fazzino og co fikset utfordringen greit, og hvordan det fortsatte får vi ta senere.

For fokuset er enn så lenge på Hans-Erik, Odd-Reidar, Birger og Johnny. Trekningen for Norge var en av de bedre vi kunne håpe på. Etter en litt nølende start fra begge lag så det plutselig stygt ut. Russland gikk opp til 3-9 og da tiden var ute var stillingen brått 4-11. Dette måtte da være umulig å gjøre noe med, bare med to griser igjen?

Særlig.

Russland senker seg mens Norge hever seg, noe så inderlig. Hans-Erik blir kort på første, men overfører på sin andre, retning russisk førstekule. Russland blir kortere enn Hans-Eriks første, og litt for lang på neste. Trolig gikk han for kloss, eventuelt gris bak. Den fjerde russiske kula ender opp rett foran norsk poengkule, og femte blir kortest av alle. Nå er det brått fire mot en i kuler, og den siste russiske kula blir helmiss. Birger stepper opp og overfører med begge. Johnny blir litt hard på sin første og dytter bort det ene norske poenget, men blir selv liggende og overfører også på sin siste. Fem poeng i grevens tid, nå KAN DET GÅ!

Stillingen er 9-11 før aller siste gris. Hans-Erik legger en perfekt førstekule. Russland bommer så vidt, men flytter grisen litt bak. Russland blir noe lang på første legg, men neste legg tar med seg grisen bak til to svært gode. Johnny har ikke noe valg: Carreau eller håpe på at grisen blir med. Og jadda, grisen fyker langt bak! Russland har et hav å legge inn på, men kommer svært nær, og Johnny blir liggende også på neste skudd. Russland stresser enormt og kuler går ut av banen. Hans-Eriks andrekule går også ut, men Birger er stødigheten selv og plusser på til seier. Snakker vi om tidenes opphenting?

Se kampen: Norge vs Russland, 12-11

Neste motstander ble Spania, historiens første europamestere i veteranklassen (2012). Denne ville bli hard å vinne, om ikke nærmest umulig. Takket være en uforglemmelig runde vil vi uansett dvele en stund ved dette oppgjøret. For til tross for at kampen ble preget av (faktisk utelukkende) to-poengere til Spania, ble det oppstandelse i tredje runde:

Spanias førstelegg legger seg fint foran gris. Hans-Erik legger mot, spiller inn spansk kule til gris og ender selv opp like til siden for gris. Johnny skyter carrreau og Norge har dermed to gode poeng. Spanias førstelegger løfter langt frem, får en sprett og ender en meter bak gris. Den spanske mellomspilleren er redd for samme skjebne, men får bråbrems i grushavet og blir liggende nesten to meter foran gris. Med sin andre kule korrigerer han alt for mye og blir lang. Dermed gjenstår kun to spanske kuler. Skytteren får en kjempesprett på sin første og har åpenbart ikke lært noe av sine makkere. Derimot lærer han av egne feil. Han kaster med langt roligere bue på sin og lagets siste kule og overfører. Johnny treffer og blir nok en gang liggende. Hans-Erik blir litt kort på sin siste, og Birger skyter for å få den med som poeng. Ikke bare treffer han, men han får baktrekk slik at også den blir liggende som poeng. - Og han avslutter hele runden med å plusse på med sin siste. 6 poeng, folkens!

Der hvor andre ville bli preget, rister spanjolene det av seg med heftige gloser og armbevegelser ved lagbenken. Spania fortsetter slik de begynte, med to og to poeng. På stillingen 6-10 får riktignok Norge et nytt poeng, men så får Spania ikke overraskende nok to nye poeng, og også siste runden ender med spansk poeng. Vi tar det likevel med oss: Det er mulig, vi fikk faktisk full pott i en og samme runde.

Se kampen: Norge vs Spania, 7-13

Etter to kamper står det dermed 1-1, og vi er relativt heldige med trekningen til tredje runde. Tsjekkia er ikke avskrekkende, selv om vi ikke aner noe om hva de er kapable til. De tapte første med knappest mulig margin mot Ukraina, og vant deretter fanny mot Skottland i andre. Greit, her må vi være på fra start.

Det begynner bra, fra ett til tre til fire til Norge og null til Tsjekkia. Deretter blir trenden ubehagelig. Tsjekkerne får tre i en runde og utligner runden etter. Deretter nok en treer og enda et poeng, 4-8. Norge puster lettere med to poeng, men Tsjekkia får det neste: 6-9 og tiden renner ut. En pluss en pluss en, helt likt!

Og så da, etter en hesblesende match: Vi avslutter med fire poeng. Det er lettelse og glede og alt på en gang: For en start på mesterskapet!

Se kampen: Norge vs Tsjekkia, 13-9

To svært nervepirrende matcher og en mental prøvelse mot et av Europas fremste veteranlag, altså. Det var befriende å avslutte dagen og avreagere på hotellet. To kamper i innledende gjensto, og begge skulle spilles påfølgende formiddag.

Fjerde kamp var ikke mot hvem som helst. Nederland har vunnet de to foregående mesterskapene, og våre norske spillere visste godt hva de kunne forvente av motstand. At det skulle bli så tungt hadde vi derimot ikke trodd. Vi røk rett og slett på en fanny, det kan ikke sies på annen måte.

Se kampen: Norge vs Nederland, 0-13

Det var noe daft over spillerne, en slags resignasjon, de virket slitne og samme bilde så vi i femte og siste kamp i innledende. Latvia var motstander, og vi klarte ikke gi de den motstand vi visste vi egentlig var kapable til. Kun ett eneste poeng fikk Norge, de var rett og slett ikke helt til å kjenne igjen.

Se kampen: Norge-Latvia, 1-13

Gjengen var slukøret. Etter oppturen første dag ble resten av innledende en stor, og litt uforståelig, nedtur. - Bare to seire er nok ikke være tilstrekkelig for avansement, sa coach Benny, og spillerne reiste tilbake til hotellet for å klarne hodet og motivere seg til Nasjonscupen. Benny, derimot, ble igjen i hallen. Han hadde fremdeles et håp, slaget var ikke tapt. Riktignok måtte den vinne over de, og de andre måtte vinne over noen andre, og kanskje det holdt hvis det landet tapte mot et annet. Det var mye om og men og hvis, men man gir aldri opp før det er for sent.

Bennys håp innfridde. Alt gikk vår vei. Alt. En av de fineste minnene fra petanquebanen jeg har er øyeblikket da vi fant de andre på hotellet og fortalte at

Jo, dere er videre til A-sluttspillet!

- Nei, det er ikke sant? sa en av spillerne. - Sier du det? Hæh? svarte en annen. - Er det mulig …? Det kan da ikke være mulig?

Norge endte på femtendeplass etter innledende, som ett av to lag med bare to seire. 7 øvrige lag med 2 seire ble henvist til Nasjonscupen. Marginene er små. Vi var lykkelige på egne vegne men også på vegne av det andre laget, Wales, som opplevde det utenkelige helgen før mesterskapet. En av landslagsspillerne, Peter Westall, skulle bare slappe av på hotellrommet da han uten forvarsel falt om. Et skadeskutt walisisk lag i sjokk spilte bare dager etter for å minnes sin gode venn, mens hans reserve ble fløyet inn til sluttspillet.

Grunnet vår dårlige seeding etter innledende ble vår 8-delspool tilsvarende hard. En monsterpool, når sant skal sies. Monaco, Belgia og Spania ble våre motstandere, og første oppgjør ble trukket mot Spania, våre bekjente fra innledende.

Vi så likevel ikke helt mørkt på det, tross poeng i bare to runder dagen i forveien. 6-poengsrunden hadde vist oss at alt var mulig. Håpet ble ikke mindre da det viste seg at spanjolene hadde tatt feil av tiden og kom heseblesende inn i hallen ti minutter ut i kampen. Nå gjaldt det å ha is i magen og vite sine rettigheter: Det var rett på, ingen oppvarming for Spania som allerede var varme i toppen. Norge utnyttet dette til sin fordel og sikret seg kampens fire første poeng. Dessverre for det norske landslaget var det all den tid Spania trengte for å roe seg ned: Teknisk fanny.

Se kampen: Norge vs Spania, 4-13

Stort tap til tross, Norge viste gode takter og innstillingen var en helt annen enn på formiddagen. Nå var ikke det viktigste å nødvendigvis vinne, vi visste det ville bli altfor vanskelig, men gjøre flest mulig kuler og avslutte med stil.

Belgia hadde tapt mot Monaco og var avhengige av seier mot Norge for å kunne ha mulighet til avansement til kvartfinalen. Men de fikk god motstand lenge, stillingen var 5-6 før Belgia fikk en femmer og lekte seg videre til seier.

Se kampen: Norge vs Belgia, 5-13

Tapet føltes uvesentlig, for sluttspillplass i EM er virkelig noe å være stolte over. I sær nå som nivået blant veteranene er høyere enn noen sinne. Gratulerer og takk for flott innsats ikledd det norske flagg!

Av 28 nasjoner endte vi altså på 15. plassert etter innledende, justert til delt 13. plass etter endt mesterskap. Best etter innledende var ikke uventet Frankrike med fem seire. Fire andre land hadde fire seire hver. Blant disse fant vi faktisk både Sverige og Finland. Det resterende nordiske landet, Danmark, gikk også videre, de med tre seire.

En av de dårligste etter innledende var Slovenia med bare en eneste seier. Slovenerne fikk revansje til tusen med seier i Nasjonscupens finale mot Østerrike. Her endte Tyrkia og Tsjekkia på delt tredjeplass.

Også i 8-delspoolen gikk Frankrike greit videre, selv om Nederland i vinnermatchen gjorde det vanskelig for de med ni poeng. Samme sifre ble det i kvartfinalen mot Spania. Mens Danmark måtte gi tapt i 8-dels, måtte Finland se seg slått av Polen i kvartfinalen. Sverige vant med tre poeng over Tyskland, og hele 13-7 over Nederland i semifinalen. For en svensk bragd! Her ble motstanderne, og det fortalt uten noen overraskelse, Frankrike, som i sin semifinale hadde høvlet over polakkene 13-1.

Så ble det heller ikke overraskende i finalen, skjønt svensk dominans med 4-0, nok var mer enn forventet. Det ble ikke mer, for derfra og inn til tretten briljerte verdensmesterne fra 1992

- i sitt lands debut i veteranenes Europamesterskap.

Europamesterskapet for veteraner

16. - 18. september 2019, Albena i Bulgaria

1. Frankrike

2. Sverige

3. Nederland

3. Polen

Nasjonscup

1. Slovenia

2. Østerrike

3. Tyrkia

3. Tsjekkia

Tekst og foto: Eli Gjengstø | petanque.no. Bildet av europamestrene er hentet fra cep-petanque.com