Et kinesisk eventyr (del 2 av 2)
Fra intense døgn i Shanghai proppfulle av inntrykk, reiste vi onsdag formiddag med destinasjon Kaihua. De er organiserte disse kineserne. Slikt må vel til. Kø på kø, men knapt noe ventetid, i lokaler som mest minte om ti flyplasser på en gang. Girede som vi var ville vi helst tusle ned på perrongen med en gang, men vi måtte pent vente til det var vår tur. – Og med erfaringen å oppleve et passerende tog, forstår vi hvorfor. Selv på behørlig avstand ble vi nærmest feid av beina på grunn av lufttrykket.
Les også: Reisebrevets første del og Norge 5. best i verden
Rundt 50 mil fortonet seg som en walk in the park med hurtigtoget som valset gjennom det kinesiske landskap i 250 kilometer i timen. Schwup, schwup, fremme. I alle fall nesten. I Quzhou ble vi sluppet av sammen med flere andre delegasjoner, hvor vi ble transportert videre med buss en times tid. Turen var vel verdt det, der vi opplevde en litt annen side av Kina enn vi tidligere hadde sett. Den store nasjonalparken på veien var frodigere enn det meste annet vi har opplevd, bebyggelsene var overraskende sjarmerende og velholdte. Og om man ikke var så interessert i rismarker og andre elementer i kulturlandskapet eller naturen for øvrig, kunne man glede seg over en svært spennende kinesisk film på storskjerm. I det minste for å distrahere seg fra de bekymringsfulle lydene fra bremser og hjul. Skjønt, noen klarte aldri bestemme seg, og gikk glipp av dragens skjebne,
At vi var litt skeptiske til bussen sier nok vel så mye om den positive opplevelsen med toget, og ikke minst byen Kaihua. Her var alt lagt til rette for magiske mesterskapsdager, med innlosjering på et særdeles fint hotell, usedvanlig blide innbyggere, musikk i gatene og lysshow langs elven om kveldene. Vi skulle gjerne sett enda mer av området, for her tror vi det er godt å være. Ett forbedringspotensial fins likevel: Butikkskiltene på Chinglish. Eller hva tror dere om forretningskonseptet Home Alone Child Photography? Vel, vi er litt skeptiske, men aller mest sjarmerte.
Bergensvær i Kina.
It rarely rains in Kaihua this time of year, forsikret arrangørene da det ble kjent at VM skulle avholdes utendørs. Med krav om draktlikhet og nyinnkjøpte halvlange shorts, kunne vi ikke annet enn å klamre oss til håpet. - Håpet og veteranenes hettejakker fra EM. Oi, disse var da veldig varme, minnes jeg å ha utbrutt ved prøving dagen før mesterskapet brøt løs. Det skulle jeg selvsagt aldri sagt, og jeg skulle definitivt ikke antydet en viss klaging. Vel, første dagen ble veldig varm. VELDIG varm. Tradisjonen tro ble innmarsjen i lengste laget, eller rettere sagt ventetiden før innmarsjen. 25 varme til tross, gåsehuden ploppet opp som seg hør og bør da vi stod ute på plassen i geledd og i nystrøkne landslagstrøyer. Da drillede soldater trampet mot oss og firet opp det kinesiske flagg med høytidelighet autoritet gikk det kanskje endelig inn på oss hva vi var med på. Nyt øyeblikket, jenter. Vær her, vær her nå.
Hettejakkene forble sammenbrettede, solen stekte og hadde vi ikke vært fokuserte på våre oppgaver, kunne vi sikkert sendt noen tanker hjem til snøkledde Norge i november. Sånn sett var det kanskje ikke noe å klage over etter to kamper og kveldsmørke heller, selv om vi hutret oss halvt i hjel i våre hettejakker. Charlotte kokte av adrenalin under presisjonsskytingen, mens vi andre varmet oss med hennes treff.
Førr ei dame, so hu'... (foto: Toini Hoel)
Og tøffeste Charlotte som i alle fall tilsynelatende blokkerte ut alle tanker om presisjonsskyting under VMs to første kamper. Hun traff så det sang, men så er det jo det at det blir noe helt annet når man skal stå der mutters alene. For aller første gang, i det hele tatt temmelig utrent i øvelsen i forhold til de fleste andre som prøvde seg.
Etter to øvelser hadde Charlotte 9 poeng, etter treff på første 7meter og begge 9metrene. Ytterligere tre poeng kom både i tredje og fjerde øvelse. Skjønt det virket mer, hårfine miss kunne like gjerne innkassert langt flere poeng. 15 poeng før grisene er mildt sagt kniven på strupen. Det er da det skjer, hun tar det store steget:
Baaaam! BAAAAAM! To klokkeklare treff, gris ut, 25 poeng totalt og videre til omskyting.
Videre på første forsøk, altså. Hvor sterkt er ikke det ...!
Vi hvilte mellom slagene i hotellobbyen. - Også kineserne da, som syns at flere av oss var så store...? (foto: Kenneth Larsen)
Kvelden har for lengst begynt å senke seg over Kaihua. Det begynte å bli mørkt, kaldt og det hadde vært en lang dag med mye spenning. Å skulle skyte nok til kvartfinaleplass med 25 poeng som start, var neppe særlig realistisk. De to første øvelsene ga likevel håp: treff på 7 og 8 meter, 6 og 9 meter, totalt 12 poeng. En ener på tredje øvelses første stasjon ble det siste på lenge. Gris ut på 6 meter satte punktum og 18 poeng, 43 sammenlagt.
Ingen kvartfinale, trolig litt skuffende for konkurransemennesket Charlotte, men en utførelse hun har all grunn til å være fornøyd med. Vi er i alle fall stolte av henne!
Senere ble det retur til hotellet, stivfrosne og slitne, men vel vitende om at i natt, i natt skulle det vel gå an å få sovet litt. Og vi sov. Og våknet. Og sov litt til. Og våknet til drypp, drypp, drypp. It rarely rains, joda, men ingen regel uten unntak. Dryppetidryppetidrypp, hele dagen lang. Av og til bøttet det ned. Supplert med kjølige formiddager og kalde kvelder har du fasiten på hvorfor vi fremdeles hoster og harker. Vi trøstet oss med heiarop om Bergensvær og at vi var mer drevne på spilling under ugunstige forhold enn værpriviligerte asiatere. – Skjønt vi misunte polske og svenske motstandere deres bekledning, men vi ofret alt og vant.
Og selv om dette reisebrevet ikke skal handle særlig om spillingen, kommer vi ikke helt utenom når høydepunkt skal oppsummeres. Jubelbrølet vårt da det ble kjent at vi, bittelille Norge, vårt urutinerte, lite samkjørte lag, endte som nummer fem etter innledende og dermed gikk rett til åttendelsfinale … Vel, vi hører ekkoet gjalle fremdeles. Kanskje er det ikke slik at dottene i ørene ikke skyldes forkjølelse og flyturer, men at trommehinnene denne lykkelige fredagen i Kaihua rett og slett eksploderte. Det føltes definitivt som hjertet gjorde det.
Vi var rimelige glade da vi omsider halet i land seieren i åttendels også, bare så det er sagt. (foto: Kenneth Larsen)
Strålende blide Ida fortjener endeløs ros for sin holdning før, under og etter kampene. Dersom verden hadde hatt mesterskap for støttespillere ville Ida gått rett til topps. En endeløs tirade av ros, High Fives og blendende smil. Ble man litt motløs og usikker var det bare å gløtte bort på benken.
To ganger fikk hun beskjed om å varme opp, to ganger måtte hun sette seg ned igjen. Den ene gangen skjedde nedturen på så få runder og med så knapp tid at kampen var over for fort. Den andre gangen kom vi brått inn i det igjen runden etter. Ikke et knyst ord røpet hennes skuffelse, om hun i det hele tatt følte noe slikt. Slikt er mer verdifullt for et lag enn man kan tenke seg, den fulle tillitt. Slik ble hun også på mange måter lagets viktigste spiller.
Ida var superfornøyd da hun greide å prute på prisen, det hun glemte var å "prute" ned størrelsen på varen. (Foto: Charlotte Jayer)
Så unte vi henne så inderlig opplevelsen å endelig få sin første landskamp i det som også ble vår siste kamp. Hun så litt sjokkert ut da hun fikk beskjed om å ta opp kulene, og det første kastet ble riktignok ingen innertier. Men så kom hun inn i det som om det var hverdagskost for henne. Laget fikk ny boost og poenger ble sanket. Tenk å ha noe slikt på CV-en: debut som landslagsspiller i VM kvartfinale mot Frankrike!
Slik er det når man deltar i mesterskap. Da må spenningen tvinges ned til et håndterlig nivå. Og når det er spennende blir man tissatrengt. Ofte. Og veldig. Den lokale offentlig-toalett-damen gjorde sin ære i å beverte de norske kvinner, det være seg trekke ut tørkepapir, slå på varmluftsmaskinen, åpne opp døren til avlukket med ordentlig do, eller holde våre dryppende våte paraplyer. Alltid, hver dag til ende, med verdens mest sjarmerende smil. Vel, vi tror kanskje hun egentlig lo seg fordervet av oss. Men hun var et av mange høydepunkt for oss, denne bittelille do-damen med det kjempestore smilet. Da Ida den aller siste dagen spurte om å få ta bilde av henne kunne hun like godt gitt henne ti millioner. Priceless.
Alle skulle hatt en do-dame som henne i sitt liv. En som henne og en som den like bittelille, like fantastisk blide, eldre kvinnen som gikk rundt på den norske delegasjonens hemmelige restitueringsoase iført kinahatt og kvistkost. Hun som vi en tidlig morgen også oppdaget som deltaker i parkens morgengymnastikk.
Vi lot oss sjarmere i senk av fellesgymnastikk i parken.
For de finnes ikke bare på TV, disse gruppene som i fellesskap bøyer og tøyer og snurrer omkring i en fart på en meter i halvtimen. De var bare ikke alltid så enkle å finne. Bare spør hun av oss som stod opp klokken 06.00 og vandret ut i ottens mørke, vilt alene og ble stående mutters alene på en stor plass til allmenn beskuelse og latter.
Disse kineserne er nemlig ikke særlig diskrete av seg. Vi tok bilder av brudepar som poserte midt i trafikken, bare for å snu oss litt til siden og innse at vi var de egentlige attraksjonene. Det toppet seg for undertegnede da en bil bråbremset ved henne, rullet ned vinduet og stakk ut en mobil foran nesa på henne.
Men de smilte, disse hobbyfotografene. Hilste og smilte og knipset. Egentlig lo de også. De hadde vel kanskje aldri før sett noe rarere.
Den lokale TV-kanalen valgte å fokusere på Norge, og i hovedrollen: Signe Hovind!
Det beste, det fantastisk morsomme, var uansett da en skokk skolejenter etter å ha fnist seg skakke noen meter fra bordet vi satt ved en halvtime, kom bort og den djerveste uttalte med prikkfri Oxford English at de gjerne ville ta bilde av oss. I det samme vi sa ja, klart, stormet de bort til Signe. For Signe var åpenbart kjendis, etter at hun på den lokale TV-sendingen hadde delt hovedrollen i nyhetssaken med Azema. En selfie med Signe overgikk åpenbart selv den lykke do-damen følte med bilde sammen med Ida.
Og de skulle bare visst: Signe fortjener all verdens takk for å ha ledet oss trygt, godt og utrolig begivenhetsfyllt rundt på kinesisk jord alle disse dagene. Alltid hadde hun billetter klare, alltid visste hun til enhver tid vi skulle være og hvordan vi skulle komme oss dit. Alltid like blid. TUSEN TAKK.
Uforglemmelig øyeblikk, både for jentene og den norske delegasjonen.
Flere stod for tur, og det skal også nevnes at ingen av oss lykkes å fjerne filtrene de insisterte på å ha. Noen fikk fletter, noen fikk glorie og andre fikk huggtenner. – Akkurat som vi ikke var rare og eksotiske nok i seg selv.
Fire dager i Kaihua, og så var det slutt. Den siste jenka med rykende ferske verdensmestere i teten, var utført. Konversasjonen med beninske bordkavalerer var endt. Mest av alt: En eventyrlig femteplass var med i bagasjen tilbake til Shanghai. Schwup. schwup med hurtigtoget, og deretter et par dagers hviling på laurbærene ved Peoples Square og hovedhandlegaten. Omsider hadde vi lært oss kunsten å prute på varer vi for en gangs skyld ønsket skulle være «Made in China», vi gjenkjente logoen til Pizza Hut og visste nøyaktig hvor vi kunne få tak i byens beste leskende myntedrikke.
(foto: Ida Sæbø Larsen)
Kina kan anbefales, folkens. Du har nettopp lest litt om hvorfor.
Takk for turen og opplevelsen. Det er fortsatt mye å fordøye, reisen fortsetter så lenge vi har minnene.
Skribent: Eli Gjengstø
