Et kinesisk eventyr (del 1 av 2)
Det var en gang et norsk landslag i Petanque som reiste til andre siden av jorden for å delta i Verdensmesterskapet for kvinner. Slik var det, og slik begynner historien om våre opplevelser i Kina et par novemberuker i 2017.
Dette er ingen fortelling om kampene vi spilte, motstanderne vi møtte, om kuler som gikk inn eller som hoppet over og traff egne. Mesterskapet, seirene og femteplassen taler for seg selv. Det vi enda ikke har fortalt om, eller formidlet nok, er alle opplevelsene vi i ettertid forsøker å fordøye. – Et vell av inntrykk og impulser vi er evig glad for å ha fått lov til å oppleve.
One giant Chinatown...
Et av øyeblikkene er da vi møtte synet av stå do for første gang. Noen taklet det med glans, andre satte seg fullstendig på bakbeina (no pun intended). Og når - eller om - man kommer seg over sjokket og lar strålen fosse forhåpentligvis relativt kontrollert møter man neste utfordring. Det. Fins. Ikke. Toalettpapir. Kjære medsøstre, her er et råd vi skulle tatt betaling for: ta med dopapir. Og når - eller om - man rister bort siste dråper eller til sin store lykke finner snytepapir i veska (og attpåtil fortsatt holder balansen), kommer en tredje utfordring for godt vante nordkvinner. Du. Kan. Ikke. Putte. Papiret. I. Do. Verken etter pimmelimm eller bommelomm, altså. Det er en bøyg å klare å legge papiret - om du finner noe - pent sammenbrettet i en åpen bøtte ved siden av der nestemann skal huke seg ned.
Det merkelige er at når man først har gjort dette er det fort gjort å glemme seg når man kommer hjem til Norge. Så går også det over.
Men Kina-oppholdet bestod ikke bare av doturer. Det er bare så vanskelig å vite hvor man skal starte og fortsette.
Jeg vet ikke helt hva vi forventet oss av Shanghai, men da vi ankom verdens største havneby søndag formiddag etter en flyreise langt som et vondt år, var vi stumme og himmelfalne av mer enn jetlag og søvnmangel. Alt var så abnormt stort, tusenvis av skyskrapere, leilighetskomplekser med uendelig mange etasjer, på rekke og rad og bakover inn i evigheten. Like vel, grønt og frodig, ryddig og fullstendig organisert. Selv trafikken var veldisiplinert. Vi hørte knapt nok noen tute hele oppholdet. En velholdt bilpark kjørte etter hverandre i ordnede forhold, ingen ville finne på å snike og ødelegge systemet for øvrige 25 millioner shanghaiere. Slik må det være skal det fungere. Så gikk også kineserne på gateplan i samme tempo som de andre, man holdt riktig side og fløt med resten av puljen, uavhengig av rushtid eller spaserturer om kveldene. På vegne av den norske delegasjonen vil jeg med dette beklage for alle ødeleggelser av denne høyst nødvendige rytmen vi trolig forårsaket.
Når alt dette er sagt skal det også sies at Shanghai er så mye mer enn skyskrapere som stiger opp til himmelen. Shanghai er også en eneste stor Chinatown. Du har liksom sett byggene før, spist maten før, knotet med spisepinner og hvilt deg på dragestatuer, men det blir overveldende i dette formatet. Selvsagt.
Å få et eget restaurantrom den første kvelden var himmelsk. I ro og mak kunne vi nå forsøke å ta innover oss det faktum at vi var i byen og landet vi hadde drømt om helt siden mai, og samtidig nyte et 20-talls retter peking and og hva det enn måtte være. Vi var slitne, men lykkelige.
Toini og Ida. Eli og Charlotte. Coach Benny. Reiseleder Signe. Supporterne Berit og Kenneth.
Og Ling. Takk og lov for Ling, Signes venninne, født og oppvokst i Shanghai, som tok så godt vare på oss. I flere dager fulgte hun oss og hjalp oss på alle mulige måter, hvor hun – eller guiden Annie som hun fikset for oss – lot oss oppleve Kinas største by på måter få andre turister har fått oppleve. Tiden var knapp, men den ble utnyttet til det fulle.
Heldigvis. Nervene som hadde holdt oss ukonsentrerte og søvnløse i dagene før avreise ble effektivt holdt i sjakk av sightseeingsprogrammet.
Teopplæring - så det er SÅNN det skal gjøres! (foto: Charlotte Jayer)
Et av høydepunktene i Shanghai ble en annerledes severdighet som krevde fullt fokus og samarbeide. For rekk opp hånda dere som har tatt Shanghais undergrunnsbane, attpåtil i rushtiden! Ok, når sant skal sies er det et astronomisk antall. Men blant Petanque.nos lesere? Neppe veldig mange. Den norske delegasjonen utførte og overlevde. Ikke en eneste gang kom noen av oss bort fra flokken, der vi marsjerte av gårde i en nærmest jenkalignende formasjon. Survival of the fittest, her gjaldt det å assimilere seg.
Når vi ikke tok t-banen, stuet vi oss inn i vår fasjonable Louis Vitton-taxi, med tilhørende hodetrekk fra bestemors blondegardiner.
For øvrig var t-banen trolig eneste sted vi inne ble tatt bilde av i tide og utide. Her var det rett og slett ikke rom for å føre mobilen opp fra brystet, ei heller å heve hodet opp fra kink i nakken-nivå.
Om noen hadde gjort det ville de trolig moret seg over supporter Berits høyst sjarmerende balanseutfordring. For ei dame! Dere skulle ha vært der, se for dere en litt sliten gjeng proppfulle av inntrykk etter et makalaust akrobatikkshow. Liv må skapes og Berit er klar som et egg. Vel vitende om Charlottes aldri hvilende konkurranseinstinkt trykker hun definitivt på de rette trådene. Hvem som endte seirende ut av duellen vites ikke, det eneste jeg tror jeg vet er at det er langt mellom så mye latter i en t-banevogn i Kinas største by. Enten sier det mye om oss, eller så sier det mest om kinesernes velorganiserte oppførsel.
Til og med fiskene i dammen syns det var stas med oss nordmenn.
Ikke for det. Makan til blide mennesker kan vi ikke huske å ha opplevd før. Kineserne, i alle fall de vi møtte, forbløffet oss med sin vennlighet, sine smil, nysgjerrighet og åpne armer. Det kunne være tannløse smil fra godt tilårskomne herrer, stolte mødre som gjerne ville at vi skulle ha barna deres på fanget, forevighet til skrytealbumet, eller keitete skoleelever som praktiserte sin engelsk med perfekt uttalte Hello.
Det var ikke bare undergrunnen vi kunne bruke som mental opplading til mesterskapet. På dag 2 fikk vi en psykisk utfordring noen tok på strak arm, enkelte omsider utførte uten å takle det, og andre ikke en gang var villige til å vurdere å prøve. Schwup. Schwup så hadde vi tatt heis opp til 252. etasje i Østens Perle, Shanghais TV-tårn. Det var tidlig om formiddagen og smogen hadde enda ikke tåkelagt panoramautsikten. Vi knipset i vei og gispet da vi oppdaget glassvaskerne dinglende i tau utenfor.
Altså. Disse bør få kraftige lønninger.
– Men vi gispet enda mer da vi gikk ned trappen til etasjen under. Vel og merke var det parkett en stykke, men resten var glass. Det var på dette stadie Benny frivillig tok oppdraget som fotograf. Og Ida? Vel, Ida fortjener applaus for å i det hele tatt være villig til å ta heisen opp til denne høyden. Den som fortjener aller størst applaus var Toini, som etter imponerende kort tid satte seg ned, ålte seg ut og la deg bums ned på glassgulvet og benyttet anledningen til tidenes skumleste selfie. 251 meter rett ned, altså. Charlotte fulgte like etter og tilførte skrekken litt glam. Undetegnede var den aller siste, og det kostet både blod, svette og tårer. Før, underveis og etter. Takk til Kenneth som til slutt måtte dra meg utpå etter x antall «jeg skal gjøre det, nei jeg tør ikke, jo jeg må, nei jeg tør ikke». Takk også til de av dere som i etterkant klarte å roe meg ned igjen. Toini, Charlotte og Kenneth, jeg er fra meg av beundring for deres mot!
251 meter rett ned? Perfekt for selfies!
Og jammen meg fikk vi opp pulsen senere på dagen også, da vi som passive tilskuere bivånet en forestilling vi tidligere bare har sett snutter av på TV. Under ERA Acrobatic Show lot vi oss imponere over at fire slangemennesker kom ålende ut av en liten krukke, mens de vandret videre på hendene med kroket rygg – feil vei. Vi trakk ett lettelsens sukk da kun to av fem mopeder kjørte inn i en liten gitterglobe, bare for å akke oss da en etter en av de de andre fulgte etter. Da ytterligere tre mopeder kjørte inn i globen holdt vi pusten så lenge at vi like gjerne kunne endt våre dager. Alle overlevde, både vi og dem, selv akrobatene som løp rundt i mange, mange meters høyde med bind for øynene, på et hjul som gikk fortere rundt enn vi klarte å telle. Den største gåsehuden fikk vi likevel helt i begynnelsen, da et titalls vevre, men atletiske, unge jenter kom syklende inn i manesjen. Vi viste der og da at vi ville bli vitne til noe vi aldri ville glemme.
Om vi hadde inntrykk av å vandre rundt i en eneste stor Chinatown, fikk vi avbrekk under rusleturen langs elven hvor vi konsumerte inntrykk av Shanghais imponerende skyline. – Og vår dagstur til Zhujiajiao, Kinas såkalte Venezia. Kanalbyen ble etablert så tidlig som under Mingdynastiet, og til tross for det intense nærværet av Starbucks, ble dette oppholdet langs elvebreddene, over broene, gjennom de trange gatene, nok en uforglemmelig opplevelse. – Og på Starbucks var det ordentlig do, dermed ble det vestlige innslaget mer enn tilgitt.
Når så utallige kinesiske retter hadde blitt fortært, tehus blitt besøkt, templer frekventert, perler kjøpt og silkedyner beundret, var det på tide å omstille seg til det turen egentlig skulle handle om. Sånn egentlig, altså. Med masse sightseeing gjennomført var det eneste riktige å gjøre å få luftet kulene sine. Etter dager med resultatløs leting etter den minste lille grusflekk (det nærmeste vi hittil hadde kommet var et steinbedd innendørs på hotellet og et lasteskip fylt med sand), hadde vi (de av oss med VPN) googlet oss frem til Shanghais svar på Boulebar: La Petanque.
Riktignok ble vi litt paffe da vi etter en drøy times reise med vår Louis Vitton-bekledde taxi ankom et mørkt lokale uten bane, men det løste seg før vi rakk å måpe. Gjennom vinduet skuet vi et skilt med Erotic Room. Chinglish på sitt beste igjen, dette viste seg å være et høyst normalt toalett. Innehaveren kom sekundet etter at vi ringte, utemøblement og filtteppe ble feid bort og åpenbarte en høyst spillbar bane, fransk mat ble konsumert og nysgjerrige stoppet opp på gata og jublet over hva enn vi gjorde. Skjønt, vår reiseleder og coach viste ingen nåde og vant hele turneringen. Dette til tross, det var usigelig deilig og viktig å få spilt litt igjen, attpåtil med hyppige heiarop.
- En perfekt og temmelig ukinesisk avslutning på vårt Shanghai-opphold, del 1.
Skribent: Eli Gjengstø
________________________________________________________________
Hva som skjedde resten av turen kan dere lese i reisebrevets andre del: KLIKK HER
