EM 2017 | Nærmere kommer man ikke

Frankrike vant oppskriftmessig på hjemmebane i årets EM for herrer. Mer viktig for oss: Norge gjorde det historisk bra. For selv med stor skuffelse over at den enestående muligheten til kvartfinale slapp, har herrene faktisk aldri tidligere gjort det bedre i Europamesterskapet. Ikke bare greide Norge å bli blant de 24 beste og dermed være kvalifisert til VM, men vi gikk dessuten til A-sluttspillet.

Vi. Norges herrelandslag. Norge. VI!

Det var den mer saklige versjonen. Den partiske versjonen overtar i det følgende, for en lettrørt skribent kan bli euforisk av mindre. Tolker man aktiviteten på våre kanaler riktig, var denne skribenten heller ikke alene om å føle glede og stolthet. Sjeldent har så mange fulgt med og enda sjeldnere vært like engasjerte underveis i mesterskapet. Vi satt praktisk talt på supportertribunen, alle som en. – Og vi koste oss. Skikkelig.

Norge ble attpåtil seedet i 8-delspoolen. Seedet, spør du kanskje. Ja, seedet blir de fire beste fra innledende. De fire beste, er kanskje oppfølgingsspørsmålet. Norge blant de fire beste i Europa?

Ja. Slik var det faktisk. Ikke bare fjerde best. Heller ikke tredje best. Norge vant fire av fem kamper i innledende og fredag kveld lyste det mot oss, svart på hvitt: Norge var etter innledende nest best i Europamesterskapet for herrer!

Kjenn på den følelsen. Husk den.

Husk den, nyt den, når skuffelsen over sluttspillet som glapp går over.

Den norske delegasjonen foreviget før innmarsjen. Fra venstre: Hubert Paillac, Benny Bel-Lafkih, Signe Hovind (delegat og CEP-medlem), Lars Storaker Bruu (coach), Marius Wang og Youssef Taoubane. Signe gjorde en enestående innsats for å live oppdatere det norske publikum.

Vi var mange spente som ønsket vårt landslag lykke til da det femte Europamesterskapet for herrer gikk av stabelen i september. Marius Wang, Hubert Paillac, Youssef Taoubane og Benny Bel-Lafkih er kanskje det rent teknisk sterkeste laget vi har sendt til utlandet på lang, lang tid. – Men kunne det fungere like godt som et lag? Ville de klare å dra det beste ut av hverandre, eller ville en og hver ta for stor plass? Vi var spente, og spillerne selv var nok minst like spente.

Det startet allerede torsdag 21. september, men bare med presisjonsskyting. – En individuell konkurranse, men med et lag i ryggen som backer deg opp og tilstedeværende coach. Med lagkompiser som publikum og coach Lars Storaker Bruu på sidelinjen, var det meste lagt til rette for at Norges representant skulle gjøre sitt beste. Vi har kanskje sett Benny skyte mer, men 30 poeng var godt nok til omskyting og foreløpig niendeplass. Nytt av året var at man i omskytingen skulle legge sammen poengsummen for de to rundene. Med bare 24 poeng på lørdagens omskyting holdt totalsummen på 54 ikke til kvartfinale, og Norge endte på 12. plass i EMs Presisjonsskyting.

- Faktisk det nest beste resultatet i herreskyting noen gang, om du forventet en bedre plassering tas det på konto over norsk fremgang i petanqueverden.

Det gylne med Presisjonsskyting er at det er en fantastisk morsom øvelse mens man enda er med og kjemper. Så snart man er ute vet man derimot at det som gjelder, virkelig gjelder, er lag-mesterskapet. La oss derfor elegant gå videre:

Fredag morgen klikket vi oss inn på delegat Signe Hovinds første av mange livesendinger fra EM. Motstander i første kamp var Slovenia, et landslag vi visste lite om og ikke helt visste hva vi kunne forvente oss av. – Men det gikk veien, 13-8, og befriende gledelig å bivåne. Det første bildet av resultatlisten ble sendt hjem: Med et smil kunne man konstatere at lille Norge med fattige 300 lisenser og snø halve året lå på førsteplass. Det skulle bli det første av flere. Surrealistisk da som nå.

Polen ble motstander i runde 2. En litt usikker start til tross, snart herjet nordmennene på banen. 13-6 og nok et snikbilde av resultatlisten ble publisert i sosiale medier. Da vi fortsatte med storspillet og knuste Luxembourg 13-2 i tredje runde begynte vi å gå rundt oss selv mens vi sjekket ulike Facebook-kontoer, web-TV-stasjonen Daily Motion og sendte altfor mange meldinger til utøverne selv. Nå begynte PetanqueNorge virkelig å våkne.

Fjerde runde. Estland. Det kunne vært tøffere, la oss være såpass ærlige, men de var i toppen av en grunn. De var gode, akkurat like gode som oss, bare at vi ikke lot de få et eneste poeng da vi skulle kjempe mot hverandre. Alt satt. Leggene. Skuddene. Marginene. Alt. Har det noen gang vært morsommere å følge et norsk landslag i petanque? Etter fire runder: Fortsatt på topp! På papiret best i Europa! Bittelille Norge …!

Nå satt alle foran PCer, nettbrett, mobiler, eller snek seg til en titt over skuldra til sidemannen. Ikke bare hadde vi vunnet alt som var, nå skulle vi til alt overmål møte det franske drømmelaget.

Det fantastiske var at vi kunne spiller uten noe press. Vi kunne bare forsøke holde flyten fra de andre kampene og leke oss til noen poeng. Å få de tre første poengene føltes som en seier i seg selv. Også ett til ble Norge til gode, men ellers var det umulig. Norge spilte godt, ingen tvil om det, men franskmennene var som forventet i en egen liga. Det spilte egentlig ingen stor rolle, vi var uansett seedede foran 8-delspoolen dagen etter. Ett av fire lag, og attpåtil som det nest beste. Man kunne definitivt tillate seg å suge på karamellen og sovne med et smil.

Kanskje våknet man med hjertebank og skjelvende bein. Selv om gårsdagen gikk på skinner var det nå alt skulle stemme. Trukket inn i en pulje med Slovakia, Belgia og Estland kunne man knapt nok drømt om mer overkommelig vei til kvartfinale. Belgia ville vinne, noe annet virket utenkelig, men Estland hadde tapt fanny mot Norge i innledende, og vant man første mot Slovakia – ja, da var man nesten der. I kvartfinalen, altså.

Slovakia ble smadret sønder og sammen. Om vi kanskje ikke var i en egen liga, var vi i det minste klart overlegne i denne kampen: 13-0. For en start! – Men noe skjedde. Hjertebank og skjelvende bein, kanskje, ett eller annet. Det store alvoret, presset, takle forventningene. Der hvor vi tidligere i mesterskapet hadde fått full uttelling, møtte vi nå motstand. Belgia vant enkelt mot Estland, og vant like enkelt mot Norge i poolspillets andre kamp. Det var nok ingen som forventet annet enn belgierne som poolvinnere, men lagmoralen virket likevel tydelig svekket.

Vi slo av websendingen med litt uro i kroppen. Kunne de sammen hente seg inn igjen? Ville de takle kniven-på-strupen-kampen mot Estland, skillematchen, vel vitende om enkel seier dagen i forveien? – Eller ville de bli heseblesende, stressende, usikkert og frustrerende?

En nokså tett kamp mellom Slovakia og Estland ga oss forhåpninger. Vi hadde vunnet fanny mot begge to, og de virket nå ganske jevne. Presset spilte oss et puss, og estonisk vinnervilje tok nuven av oss. 8-13 og en solid nedtur.

Slik må det være. Når man er så nærme noe man på forhånd ikke hadde forestilt seg, hadde man bare, bare, bare …

Fredagen viste vårt potensiale. Det var definitivt kvartfinaleklasse over prestasjonene til Hubert, Youssef, Benny og Marius, både individuelt og mest av alt lagmessig. Leggene var gode, skuddene traff, de jobbet sammen og vant. Vant, og atter vant.

Så er det et faktum at et lag ikke er bedre enn hva de presterer i motgang. Presset ble for stort og laget klarte ikke sammen jobbe seg frem til seier da det gjaldt som mest. Spørsmålet er om man kunne forvente dette, all den tid de fire har spilt svært lite sammen. Det er uhyre mye psykologi i å få et lag til å fungere. Ikke bare i medgang, men også i motgang. Det fins ingen knapp man kan trykke på for at kjemien skal stemme. Lag bygges over tid, men våre fire menn fikk lenge det aller beste ut av hverandre. Det holdt ikke helt inn, men det var uhyre nære. – Og historisk godt.

Norge skrev et lite stykke petanqueeventyr denne helgen i september og føyde seg inn i rekken av gledelig fremgang de siste årene. Det er bare noen få år siden Ranu Homniam skjøt seg til Norges første mesterskapsmedalje. Norges damelandslag har vært fast innslag i A-sluttspillet de siste mesterskapene. Norges veteraner oppnådde femteplass i fjorårets EM. Ole Hågensen og Benny Bel-Lafkih jublet over kvartfinale i herrenes VM-dobbel tidligere i år. Alt dette, tross bare noen hundre lisenser, et forbund med svært begrenset økonomi og forsvinnende få treningsmuligheter store deler av året. Tenk da om vi blir enda litt flere, møter litt oftere sterkere motstand, heier hverandre enda litt mer frem. Tenk da.

Kanskje får vi like mye å glede oss over når herrene på nytt tar turen ut i verden. Neste år arrangeres Verdensmesterskapet i Petanque, og vertsnasjonen er Canada. Norge har kvalifisert seg, takket være Hubert Paillac, Marius Wang, Benny Bel-Lafkih og Youssef Taoubane.

Tusen takk for opplevelsen dere ga oss. Tusen takk for at dere overbeviste alle som så på at Norge skal ikke lenger skal undervurderes. For vi norske kan spille, du verden som vi faktisk kan spille.

Men hva med de som faktisk var best,

faktisk så gode at de havnet på pallen?

Ja, og som vi – alle – meldte på forhånd: Frankrike vant herrenes Europamesterskap. Selvsagt gjorde de det. De har vunnet samtlige EM, og dette ble det femte i rekken. Det franske landslaget ble i år omtalt som tidenes drømmelag, for bare hør: Dylan Rocher, Henri Lacroix, Phillip Suchaud og Phillip Quintais. Du får det ikke bedre. – Og vi så ikke noen, ingen, bedre. De var og er i en liga for seg.

Ikke en gang finalen ble spennende. Italias Fabio Dutti, Alessio Cocciolo, Donato Goffredo og Diego Rizzi fikk bare tre poeng før kampen var ferdig og We are the champions runget gjennom hallen. Da hadde Rizzi allerede skutt grisen tre ganger. Nederland og Monaco bekledde den siste pallplassen.

Også i herrenes U23-EM vant Frankrike, mens Tyskland vant overbevisende kvinnenes U23-EM. De franske garcons sikret tittelen med finaleseier over Tyskland, med Belgia og Italia på bronseplass. De tyske ungjentene slo Belgia i finalen, mens Frankrike og Italia var deres motstandere i semifinalen.

Ja, også Frankrike presisjonsskytingen i herreklassen. Vi hadde vel knapt nok trodd noe annet. Dylan Rocher hamret inn poeng etter poeng. Mer overraskende var det at sølvmedaljen i herreklassen gikk til en frem til nå nokså ukjent tyrkisk skytter: Selim Dedemoglu. På bronseplass: Diego Rizzi (Italia) og Manuel Romero Martinez (Spania).

Vi kan vel også sies å være overrasket over at den franske superyndlingen Tyson Molinas måtte nøye seg med bronsemedalje i U23s presisjonsskyting, en pallplass han delte med Monacos Jean Philippe Dionsi. Det ble ellers en spennende finale: Italias Saverio Amormino måtte ut i omskyting med israelske Dan Shiran etter at begge endte på 32 poeng. Dermed måtte begge skyte alle øvelser på nytt, men kun på 7 meter. Italias flagg ble heist til topps takket være to poeng mer.

To poengs differanse ble det også i kvinnenes U23-finale. Engelske Samantha Thatcher skjøt 32 poeng mot tyske Eileen Jenals tretti. Belgiske Jessica Meskens og nederlandske Ellen Walrave kan nå smykke seg med bronsemedaljer.

Merk dere navnene, først som sist.

______________________________________________________________

Skribent: Eli Gjengstø | petanque.no