Petanquefilmen Kjempen

For første gang i historien vises en petanquefilm på norske kinolerret. Den prisbelønnede svenske filmen Kjempen (originaltittel: Jätten) har fått gjennomgående svært gode kritikker og hadde norsk premiere fredag 24. mars. Selvfølgelig er det på sin plass med gode ord også på Petanque.no.

- Og de er det mange av, selv om denne skribenten er langt fra noen filmanmelder, kun en skarve petanqueentusiast.

____________________________________________

Originialtittel: Jätten | Manus og regi: Johannes Nyholm | Sjanger: Drama | Produksjonsår: 2016 | Lengde: 1 t 30 min | Aldersgrense: 9 år

____________________________________________

Ikke at det er noe negativt betont, selv om svært få av filmens petanquespillere nødvendigvis kan defineres som samfunnets vinnere på det sosiale plan. – Om det skulle være noe mål. Det fine med petanque er at det inkluderer alle. ALLE. Ung eller gammel, uansett motivasjon eller ferdigheter, funksjonsfrisk eller –hemmet. Dette tydeliggjøres på alle mulige måter i filmen Kjempen.

Og det ER mye petanque i filmen. Overraskende mye og ditto gjenkjennbart. Det er den kverulerende dommeraspiranten. Verdensmesteren. Jeg-bryr-meg-ikke-om-jeg-vinner-eller-taper-spilleren. Den utslitte ildsjelen. De unge, lovende og de eldre, forvirrede. Scenen hvor petanqueklubben forsøker å avholde årsmøte mens lokalet brukes av en godt beruset gjeng på firmafest er definitivt til å kjenne igjen. Så også senere i filmen, når alle møtes til konkurranse under Nordisk Mesterskap. – Ja, og den evinnelige treningen og tankespinnet rundt kuler som er spilt og kuler som skal spilles. Hva om, hvis, tenk om. Og hvem av oss kjenner vel ikke igjen følelsen av å holde i splitter nye kuler? I det hele tatt: Spillerne i den lokale klubben balanseres fint opp mot de danske superstjernene. Det er glade amatører og gjennomtrente med vanvittig konkurranseinstinkt. – Her er alle tatt med. Alle er like viktige, alle skal inkluderes: Første regel i petanquemiljøets uskrevne lovsamling.

I Kjempen er den sterkt deformerte og funksjonshemmede Richard (Christian Andren) i førersetet. Den kortvokste autisten med det enorme hodet ble som barn tatt fra sin mor. Som trettiåring bor han i en institusjon sammen med psykisk utviklingshemmede, men alt han vil er å finne tilbake til sin mamma.

Richard tilbringer all tid han kan i den lokale petanqueklubben, særlig i tospann med sin støttekontakt Roland (Johan Kylen). Det er ikke stort han klarer å si eller uttrykke, men behovet for sosialisering og ønsket om å mestre er noe vi alle kan relatere oss til. Rolands rolle i det hele er uvurderlig: Han evner både å se Richard for den han er og til å hjelpe ham å prestere. Filmens scene hvor Roland forklarer petanquens univers, i ordets dobbelte betydning, etterlater både klump i halsen og tårer i øynene.

For se det for deg, der de to står. Den rufsete Roland og den deformerte Richard, på en ugressbespist grusbane. En fargesterk gris og grå kuler rundt. Roland peker og forklarer. Tenk deg grisen som solen, sier han. Tenk deg kulene som planeter som sirkulerer rundt solen. Tenk deg hvordan det føles å flytte grisen. Flytte solen. Tenk deg å være større enn universet selv.

Petanquespiller eller ei, du skal være temmelig steinhard for å ikke la deg berøre.

I det hele tatt, et mer rørende samspill to skuespillere imellom er sjelden kost. Særlig, og det må presiseres, med tanke på at dette er hans første film. I det hele tatt: Noe som fremstår som et utall amatører medvirker i filmen. Petanquespillere så vel som beboere ved institusjonen. - Et understreking av filmens underliggende tematikk: Alle kan. Alle er vi like mye verdt.

Det er også mamma. Richards mamma (Anna Bjelkerud) er ikke som mammaer flest, men sitter alene i sin slitne, grå leilighet som en skygge av seg selv, og alt hun gjerne skulle ha vært. Leilighetens eneste lyspunkt er en vegg prydet av bilder og utklipp av sønnen Richard, ytterligere dekorert med bevis på hans prestasjoner på banen. Pokaler og medaljer, alt egenhendig levert av ham selv, presset gjennom avissprekken på ytterdøra. Hver gang har han sneket seg inn forbi vakten, et øyeblikk stjålet nærkontakt med sin mor, deretter raskt innhentet av sykepleierne. Umyndiggjort og tråkket på. Hver gang en traume, et nederlag og en sorg.

Og hele tiden er Kjempen med. Kjempen som alltid ser, alltid passer på, han som alltid er der, han vi vet er rundt oss selv om vi ikke alltid ser ham. Kanskje bare konturene, helt i det fjerne, som i en drøm, et håp.

Det er sjeldent å se filmer med så mange lag, jeg har ikke noe bedre ord for det. Filmatisk spenner det fra det nærmest rent dokumentariske til det rent eventyrlige og fantastiske. Mens det hverdagslige fortoner seg som grått og livløst, ser vi verden med bokstavelig talt, helt nye øyne fra Kjempens ståsted. Solen lyser, fargene stråler, det er så mye liv.

Man kommer heller ikke utenom noen ord om sminke og kostyme, som også ble belønnet med Guldbagge. Man glemmer fort at Richard ansikt er dekket av en maske, for gimmiken er like fullt virkningsfull. Vi ser tårene i øyekroken, vi tror ham når han fniser, og vi blir triste når han er lei seg. – Og, kanskje det som skaper mest liv i karakteren: Lydene. Han klarer ikke uttrykke seg særlig forståelig med ord, men pusten hans hører vi. Han uttrykker seg best gjennom hiksting. Stille hvesing. Pesing.

Og musikken. Han spiller trommer i institusjonens band i beste Dissimilis-stil, men når han er alene tryller han frem de vakreste toner fra munnspillet sitt. – Akkurat som moren, der hun sitter alene i sin slitne leilighet, spillende på trekkspillet, med en papegøye som eneste tilhører.

Så skulle det bare mangle at ikke mor og sønn til slutt forener sin musikk. - Helt på grensen til det overdrevne dramaturgiske, banalt klisjefylte, men samtidig så til de grader rørende og tvetydig, at det går rett hjem og inn i hjertet.

Skribent: Eli Gjengstø