Et thailandsk eventyr

Vi snakket om målsetning om A-sluttspill. Hvor gøy det hadde vært å klare det, ikke bare i EM i fjor, men også under VM i fjor. Så da gjorde vi det. Kom oss til A-sluttspill.

Det er bare et skår i gleden. Vissheten om at det skal så lite til før vi klatrer enda høyere opp på listen. Bedre kontinuitet med tanke på trening året igjennom, litt mer flaks med trekningen, litt bedre spill, enda mer fokus. Veien opp er så nær, det kunne like gjerne vært oss.

Gunvor Berges høye løft var som skapt for spill på VMs krevende, myke og steinete baner. Et solid comeback av henne!

Å legge VM så sent på året som i november er nesten krise for norske spillere uten mulighet til å trene jevnt og trutt. Når dagene blir korte og kveldene iskalde er det labre muligheter til å spisse formen. Grunnlaget som ble lagt i vår og i sommer daler fort, noe som gir utslag både på spill og psyke. Man er gode i medgang, elendige i motgang. Får usikkerheten feste, er det vanskelig å snu. Slik oppsummeres også siste kamp i mesterskapet, en kamp som helst bør forbigås i stillhet.

Men mesterskapet, dere. Mesterskapet var helt fantastisk. Helt uforglemmelig. Helt perfekt. Og vi greide målet. Da listen over nasjoner var offisiell gråt vi av glede.

Tenk, videre i VM!

Det femtende verdensmesterskapet for kvinner ble arrangert i Bangkok, Thailand, 4. – 8. november. Allerede 31. oktober satte vi oss på flyet. Gunvor Berge, Ranu Homniam, Ellen Johansen og meg selv, Eli Gjengstø. Nystrøkne landslagstrøyer, halvrustne kuler, forbundspins og flere millioner sommerfugler i magen.

Med var også tre av fire ektemenn/samboere, vår kjære frøken Fossen samt turister og supportere Razaka, Torp og Smeby. Parallelt fra Amsterdam: Landslagscoach Jack Schillemans og hans Karin. Etter en flyreise lenger enn en hel evighet ble vi møtt av en vegg i Bangkok. Varmen var (u)påklagelig men fuktigheten var den som slo oss helt ut. Den og en nesten to timer lang passkontrollkø.

Magisk oppkjøring

Vi reiste umiddelbart videre til Jomtien, like ved Pattaya. Her bodde vi på et avskjermet og fint hotell med et pent badeanlegg i fire netter. Perfekt til avklimatisering, samhold, feriefølelse og kulespill. Den lokale klubben tok oss imot med vidåpne armer og arrangerte egen turnering for oss. De var som petanquespillere i resten av verden: sosiale og glade for å se nye ansikter. Svetten rant og kulene gjorde det de skulle gjøre.

Tid til sightseeing: Big Buddah i Pattaya. Bak fra venstre: Lisbeth Fossen, Eli Gjengstø og Ellen Johansen. Foran: Karin Schillemans og Gunvor Berge. Fotograf: Ranu Homniam.

Fantastiske Ranu målbandt oss alle resten av tiden med sitt vesen og utmerkede guideegenskaper. – Virkelig i sitt ess. We love you, Ranu!

Hele Norges Ranu Homniam i sitt ess!

Det var liksom ikke den ting vi ikke fikk oppleve. Ranu dro oss med på massasje, walking street, templer og utkikkshøyder, humpete bilturer bak på lasteplanet, bading i møkkete hav og livsfarlige mopedturer. Et siste høydepunkt før avreise Bangkok kan vi derimot takke Atle for. En restaurant bygget på trehytter, inne i en skog med utsikt over havet. Karpedam, bølgeskvulp og måneskinn. Det var magisk.

Netter i Bangkok

Onsdag reiste vi inn til Bangkok allerede før lunsj. Og godt var det. Turen i seg selv skulle ikke ta lang tid, men i Bangkok er det biler. Mange biler. Så valgte også sjåføren vår å stoppe midt på motorveien for å la oss løpe over veien for å gå på do. Da har vi opplevd det også, og med korken som oppstod umiddelbart etter, var det verdt det. Vel fremme på Royal River Hotel installerte vi oss i likhet med de fleste andre nasjoner. Nå begynte pumpa å gå for alvor, rastløsheten etter å teste ut banene, trangen til å slippe ut sommerfuglene kom som kastet på oss.  Om kvelden fikk vi blomsterkranser rundt halsen, vi nøt velkomstmiddag, danset fugledansen og bivånet at den internasjonale presidenten kledde av seg. – Ja, også ble vi vitner til dagens egentlige høydepunkt: Trekning av første runde.

Innledende skulle bestå av fem runder, alle på tid, hvor første runde ble trukket. Fire lag var seedede, ellers vilkårlig trekning. Vinnere av første runde skulle trekkes mot hverandre, og tapere mot tapere, etc. Her gjelder det å ha tur.

Det hadde vi ikke.

Kambodsja i første kamp slo pusten ut av oss en liten stund før vi fikk hodet på rett plass. En av favorittene med regjerende verdensmester i presisjonsskyting i spissen som motstander, var på ingen måte det vi hadde håpet på. Likevel, vi var alle innstilte på endelig å komme i gang, helt uten press på våre skuldre. Det var jo tross alt bare første kamp.

Etter enda en frokost med ris på menyen reiste vi med buss til spillearenaen halv elleve neste dag. Vi testet banen og fortvilte over det manglende A/C-anlegget. Heldigvis ble det slått på etter kort tid, slik at vi aldri rakk å besvime av varme. Deretter en fin åpningsseremoni, som tross lang ventetid ute i solsteiken og taler på fremmede språk, var til å leve med.

Klokken to var alt endelig klart for start. 46 nasjoner stod klare med kuler i hendene.

Let the games begin…

Norge – Kambodsja, 4-13

Norge stilte med Eli, Ellen og Ranu. Ubenyttet reserve: Gunvor.

Norge gjør, resultatet til tross, en veldig bra kamp, hvor vi virkelig koser oss på banen. Vissheten om at det skal et mirakel til for å vinne er glemt langt bak i underbevissheten. Vi bruker kampen på å finne ut av den vanskelige banen og nyte øyeblikket. Få til flest mulig kuler og backe opp hverandre. Vi kunne fått flere poeng også og ga faktisk Kambodsja ordentlig kamp. Kambodsja endte senere sin ferd i kvartfinalen hvor de tapte 4-13 mot regjerende verdensmester Thailand.

Norge – Slovakia, 13-5

Norge stilte med Eli, Ellen og Ranu. Ubenyttet reserve: Gunvor.

Ikke la dere lure av resultatet. Det var aldri noen tvil: Norge var soleklare vinnere og kunne likegodt vunnet uten å gitt fra seg et eneste poeng.

En fantastisk fin første dag i Verdensmesterskapet. Selvtilliten var god, samholdet flott og vi sank plutselig sammen da neste motstander var klar. Madagaskar. Er det mulig å ha slik uflaks i trekningen? Det viste seg at Norge, som eneste lag, ble trukket opp i pulje med de som hadde vunnet begge sine to kamper.

- Så var det bare å brette opp ermene nok en gang, forsøke å få en god natts søvn, og hente frem troen på å flytte fjell.

Norge – Madagaskar, 3-13

Norge stilte med Eli, Ellen og Ranu. Gunvor inn for Eli på stillingen 1-7

Vi trodde nok ikke nok på det selv. Muligheten for å vinne. Madagaskar spilte ikke slik vi er vant til å spille, men vi klarte aldri å dra nytte av deres svakheter. På stillingen 7-0 til gasserne ble det endelig et norsk poeng, men det stoppet opp på to til. Etter 3-7 tok den eldste på laget tak og kjempet seg ubønnhørlig til 13-3. Brutalt.

Norge – Brunei, 10-6

Norge stilte med Ellen, Gunvor og Ranu. Eli inn for Ellen.

Noen ganger føler man at man har full kontroll, selv om stillingen lenge viser nærmest dødt løp. Selv om Brunei kunne snudd det hele helt på tampen, var det likevel komfortabelt det aller meste av kampen. Og hvor ofte får man vel muligheten til å spille mot eksotiske spillere man ikke vet noen verdens ting om…?

Norge – England, 11-12

Norge stilte med Eli, Gunvor og Ranu. Ellen inn for Eli på stillingen 6-9

Norge ledet 6-5, men de engelske damene fosset plutselig frem til 6-11 før de norske kulene atter fikk skikk på seg. Dessverre holdt det ikke. Det ble ulidelig spennende helt til siste runde, hvor vi flere ganger kunne ha avgjort kampen til vår fordel. De siste poengene ville bare ikke inn.

Skuffelsen over nederlaget var enorm. Med tre tap var rett til Nasjonscupen. – Trodde vi.

Mens vi slukøret forsøkte å fordøye tapet mot England kom plutselig den uventede beskjeden om at Norge, takket være knallhard trekning, hadde fått nok bonuspoeng til å være kvalifisert til VMs A-sluttspill. Vi jublet og gråt av glede. Vi greide det! – Riktignok kun med et nødskrik som 23. plass av totalt 24 nasjoner.

Fort: Tørke tårer, spise lunsj og omstille seg i hodet…

Norge – Kina, 2-13

Norge stilte med Gunvor, Ellen og Ranu. Ubenyttet reserve: Eli.

De atletiske ungjentene fra Kina imponerte med sin sikkerhet og ro. Norge spilte godt, men kom likevel til kort. Slik er det når leggeteknikken er uvikelig og skuddteknikken justeres for å optimalisere muligheten for carreau. Se opp for Kina i årene fremover! Første runde endte med fire poeng til Kina, etterfulgt av to til Norge. I runden etter kunne Norge plusset på, men skuddet var for løst og det ble 2-6. Det minste lille feiltrinn ble deretter grusomt straffet: 2-11 på et blunk, og 2-13 i femte runde. Kina endte for øvrig med seier i påfølgende kamp mot Sverige, og fanny i kvartfinalen mot ingen ringere enn Spania.

Norge var med dette ute av A-sluttspillet og endte på 17. plass sammenlagt. Et resultat som vi tross alt er fornøyde med, selv om vi ser at vi med relativ letthet kunne pyntet på resultatet. Hvis om og dersom og tenk om. Elementer vi tar med oss videre og formodentlig tar lærdom av.

I alle fall, tap i første sluttspillkamp ga en gylden mulighet til mer spill: Rett inn til Nasjonscupen for videre kjemping.

Norge – Taipei, 3-13

Norge stilte med Eli, Gunvor og Ranu. Ellen inn for Eli.

Vi vet ikke helt hva som skjedde. Kanskje vi undervurderte motstanden. Kanskje vi fortsatt var lamslåtte etter kinesernes brillianse. Kanskje var luften gått ut av oss. Massiv kollaps er et dekkende ord, og en trist sorti vi helst til legge et forglemmelsens teppe over. En fattig trøst får være at selv Belgia presterte det samme på banen ved siden av.

La oss heller se hvem som nådde helt til topps.

Best av de beste

Finalen ble vunnet av Europamestrene fra i fjor: Spania. Regjerende verdensmestere Thailand (førstelaget) ledet 8-0 før Spania fikk foten (kula) innenfor og snudde kampen fullstendig. Utfallet virket å være avgjort nærmest fra første runde, men plutselig ante vi en viss uro i den thailandske leiren. Som et under begynte kulene deres å gå slik som oss vanlige dødelige ofte opplevde under mesterskapet. Den minste lille tvil om teknikk, så skjente kulene ut. Selv for millitære, profesjonelle spillere, altså. Samtidig kom den spanske førsteleggeren for alvor inn i kampen. 13-10 til Spania!

Fort og gæli på banketten, nesten ren reprise fra fjorårets EM!

Thailands førstelag slo oppskriftsmessig ut sitt andrelag, 13-5 i sin semifinale, mens Spania beseiret Vietnam 13-3 i sin.  I kvartfinalen fant vi ellers fem asiatiske lag, et afrikansk lag og kun to europeiske. To av våre motstandere i innledende, Kambodsja og Madagaskar, var uten overraskelse blant disse.

Av de nordiske land tapte både Danmark og Sverige sine åttendedelsfinaler, mens Finland kopierte Norges skjebne i 16-dels i A samt nasjonscup.

Nasjonscupen ble vunnet av Tsjekkia med sifrene 13-3 over Estland. På tredjeplass: Japan og Algerie.

Finalen i presisjonsskytingen stod mellom tunisiske Mouna Beji og Norges favoritt, regjerende verdensmester, Leng Ke fra Kambodsja. Også her er de gamle eldst: Den 61 år gamle kambodsjanske kvinnen med den imponerende ro og verdighet vant med 33 poeng mot Mounas 25. Tapende semifinalister ble for øvrig Madagaskar og Frankrike med de beskjedne summene 13 og 9.

Norges håp i presisjonsskyting var Ranu Homniam, bronsjemedaljør under fjorårets Europamesterskap. I kvalifiseringen skjøt Ranu 23 poeng, noe som var nok til å gå videre til omskyting senere på torsdagskvelden. Dessverre fikk hun her ikke nok poeng til å gå til kvartfinalen. Den beste poengsummen under hele presisjonsskytingen ble nådd allerede i kvalifiseringen. Franske Audrey Bandiera tangerte sin landskvinne Angelique Papons rekord: intet mindre enn 61 poeng!

Livet går videre

- Også for norske petanquedamer som gjerne skulle spilt bittelitt bedre og oppnådd et enda bedre resultat. De siste dagene og nettene ble anvendt i Bangkoks trykkende hete og klamme forhold, med evig trafikkaos og ustoppelige menneskemengder.

Vi opplevde tur med longtailbåt, pulserende markeder, en liggende Buddah, strengt vakthold ved det kongelige slott, ris til alle måltid og et fantastisk samhold turen igjennom. Og alltid organiserende og påpassende, den beste guiden vi kunne drømt om: vår egen Ranu.

Tusen takk for opplevelsen og eventyret!

Tekst: Eli Gjengstø, takknemmelig landslagsspiller