EuropaCup 2021 | Et reisebrev

Etter måneder og uker med spenning og venting (og undring på om covid ville sette en stopper for hele arrangementet) var det endelig 1. desember, og vi var på vei til Angouleme, Frankrike.

En lang reisedag ble ekstra lang grunnet litt snø og tåke på Gardermoen, men sent onsdag kveld var vi alle innlosjert på hotellet og klare for å komme i gang.

Torsdag startet med helsesjekk av alle troppene, før vi fikk slippe inn i hallen. Og for en hall!! Mer enn 60 baner innendørs (og 128 baner rett utenfor), fordelt på 2 sammenhengende haller. Det var tidlig klart hvem publikum var der for å se; rundt 3 av banene var det satt opp tribuner, og rigget kameraer. På disse banene skulle Frankrike, med petanque-kjendisen Dylan Rocher i spissen, spille alle sine kamper.

Før lunsj var det tid for trekning, og vi havnet i gruppe med Wales, Østerrike og Danmark, og Wales var første motstander.

Først lunsj altså, og hvilken lunsj! Intet mindre enn 4 retter, servert til alle 25 troppene samtidig. Franskmenn tuller ikke når det kommer til maten, og heller ikke på en petanque-turnering.

Gode og mette etter lunsj var det tid for vårt første klubbmøte. Hvert klubbmøte skulle spilles som følger: 6 singler med minimum 1 dame (der hver seier ga 2 poeng), 3 dobbelkamper med minimum 1 mix (der hver seier ga 3 poeng) og til slutt 2 trippelkamper med minimum 1 mix (der hver seier ga 5 poeng).

Wales var på papiret vår svakeste utfordrer, men banene var nye for oss alle, og temperaturen stadig lavere, så det var bare å stille skjerpet fra start. OPC vant 4 av 6 singler, og 2 av 3 dobler, og det sto da 14-7 før vi startet trippelkampene. Vi var dermed sikret med seier i kun en av trippelkampene, men alle på banen storspilte og vi kunne gå til middag med 2 nye seiere, og 24-7 totalt i klubbmøtet mot Wales. Danmark slo, som forventet, Østerrike i det andre oppgjøret i gruppen vår.

Også middagen var en 4-retters, og det gjorde godt med både mat og vin for å få varmen tilbake i frosne kropper.

Fredag morgen var det klart for klubbmøtet mot Østerrike, men også den noe nedslående nyheten om at varmeanlegget i «vår» del av hallen var ute av drift, og temperaturen deretter.

Nå er heldigvis både østerriske og norske petanquespillere vant til lave temperaturer (riktignok ikke SÅ lave), så mens frostrøyken sto ut av munnen på oss ønsket troppene hverandre lykke til, og det var klart for de 6 singelkampene.

Også i dag kunne vi notere oss 4-2 i singler, gikk inn i dobbelkampene med stor vinnervilje i alle lag. De norske kulene gikk dit de skulle, og våre østerrikske motstandere ble mer og mer frustrert. Alle 3 doblene ble vunnet, og vi kunne notere oss 17 av 31 poeng FØR trippelkampene, og vi kunne notere oss seier i 2 av 2 klubbmøter.

Etter varm suppe til lunsj var det omsider vår tur til å få spille i den delen av hallen med fungerende varmeanlegg. Danmark hadde før lunsj vunnet sitt møte mot Wales, så dette var en ren gruppefinale.

Om det var overgangen til oppvarmet hall, andre baner eller litt for stor lunsj vites ikke, men våre danske naboer gjort kort prosess i samtlige kamper. Det var lett å se at dette var alle spillere som legger ned enormt mye tid i individuell trening, time etter time, året igjennom. Det høster man fruktene av i turneringer som dette.

Heldigvis var vi sikret avansement til a-sluttspill uansett, så vi tok kvelden klare for å kjempe mot enten Monaco eller Belgia morgenen etter.

Lørdag morgen, og Belgia var motstander i 1/8-dels finalen. Resultatene (0-6 i singler, 1-2 i dobler) forteller ikke hele historien. Ja, de var bedre enn oss, og ja, de slo oss uten behov for å spille trippelkampene, men nesten alle kampene varte og rakk, og våre belgiske overmenn måtte slite for hvert eneste poeng de tok.

For resten av turneringen var vi nå tilskuere, og kunne nyte litt lenger lunsj før vi kunne innta tribunene.

Resultatene for resten av turneringen var som forventet; mye bra petanque, og Frankrike vant til slutt. (selv om Monaco kjempet heroisk og gjorde det spennende til siste slutt)

Reisebrevets forfatter og Monacos Aurelia Blazquez Ruiz, sølvvinner i Europacupen 2021.

Det var lange og intense dager (og kalde) dager, og vi reiste hjem med minnebanken fullere, økt treningslyst og -motivasjon, og et intenst ønske om at vi en dag får en hall som dette. Kanskje ikke med 60 innendørsbaner, men hva med 10? Med julen rett rundt hjørnet er det jo lov å håpe.

Takk for turen til alle som var med, og takk for digitale heia-rop og hyggelige meldinger fra hjemmepublikummet.

For OPC,

Caroline Hovind Fantoft

Foto: Caroline Hovind Fantoft og Marius Wang