Frem fra glemselen

Det var i de dager vi hadde vårt helt eget lille forbund, koste oss med LilleGrisen og etterlyste snakk på Tinget om dette nye, store: selveste Internet.

Tidligere webredaktør, Norsk Petanque Web-grunderen Vegar Næss, har latt nettsidene fra 2001 gjenoppstå til glede, overraskelse og gjenkjenning for både nye og gamle petanquespillere. Skribentene den gang var Næss og Lars Bentsborg. – Samt noen få eksterne bidrag. Stadige oppfordringer til tross.

- Her er det mye å kjenne seg igjen i, skriver hun med et smil og fortsetter.

Dette året kunne vi skilte med (13 klubber), hvorav dagens webredaktør lot seg overraske over Mosjøen PK. Nyoppstartede Saltdal Petanqueklubb er altså IKKE verdens første Nordlands-klubb.  Her ser vi at klubbene hadde sin egen side, men med sterkt variabelt innhold. Boule Frederik II og Follo Petanca Klubb var øyensynlig tidlig ute med sine nettferdigheter, mens Grunerløkka faktisk hadde sin egen hjemmeside – Dessverre sørgelig nedlagt, akkurat som klubben selv.

Vinterserien ble spilt på Østmarkssetra og var delt inn i to divisjoner. På (listen over utendørsturneringer) finner vi igjen mange kjente navn den dag i dag: OPC hadde Sesongpremiere og Monolitten, Follo hedret Frisco og Økern hadde Økern Mix. Samtidig minnes vi tilbake til Copa d’amigos i Mjøndalen, senere Hønefoss, og Sons turnering med det avskrekkende navnet Driv Danque. Ja, også hadde Follo egen 12-timers!

Noen resultater kan beskues på (denne siden). Mest spennende er kanskje resultatene fra NM 2000, hvor vi kan se mange kjente navn. Trippelen samlet 25 lag i åpen klasse, og 10 lag i dameklassen. 40 spillere deltok i Singel som ble vunnet av Roger Støa, den gang fra OPC. For øvrig kom han til finalen både i trippel og dobbel. Hans prestasjon sikret også overskriften i en (egen oppsummeringsartikkel).

Roger skulle også vise seg å være en del av trioen som i 2001 ble beste norske lag under Nordisk Mesterskap. Bjørn Lyster tar i sin (nettartikkel) brodden av potensielle sofasytere:

Den siste suksessfaktoren som skilte årets lag fra enkelte tidligere årganger, var fraværet av forfall. De som var uttatt eller kvalifisert, stilte opp alle som en. Dermed kom vi til Nordsjø med vårt beste lag. Det satt et par lag hjemme som kanskje ikke ville ha vært noen svekkelse, men ingen av dem ville antagelig gjort det noe bedre heller.

Landslag stilte vi også i vårt naboland, som i alltid-forblåste (Lindome). Ja, også hadde vi egen (bykamp). Ellers, det har alltid vært en kamp om å få lov til å være god. Trond Rekdahl publiserte et (eget debattinnlegg) hvor han blant annet skriver

Det er for lett å komme på landslaget, nå har jeg vært på landslaget i 13 år, og jeg har aldri trent så lite som i år. For at norsk petanque skal hevde seg i utlandet, må det en endring til, vi må få noen som tar sporten alvorlig og som er villig til å trene for det.

(…)det er massen man må satse på sier folk, man må ha bredde før man får spiss. Jeg mener at dette er helt feil, i dette lille miljøet trenger man en spiss for at folk skal kunne utvilke seg. Men de som satser må ha riktig holdning til spillet, betrakte dette som en sport og ikke lek.

Heldigvis har vi utviklet oss i riktig retning siden dette ble skrevet.

Morsomt også å observere at vårt internasjonale norske miljø tydelig medførte behov for å presisere følgende lov under (§ 14 Landslag) :

På banen under landslagsturneringer skal all kommunikasjon mellom spillerne foregå på norsk dersom en av spillerne i laget ønsker det.

På lov-siden ser vi at lederen tituleres president og at § 11 beskriver domsutvalget. Lisens var satt til å være pålydende 150 kroner, noe som i lengre tid hadde skapt visse diskusjoner. Slik vil det alltid være, og kanskje er det bare sunt.

Og dere? Ikke gå glipp av Vegard Næss, den gang president og delegasjonsleder, sin solskinnshistorie om en norsk bragd: (VM i 1998). Innsatsen og plasseringen er ingenting å si på, tvert imot bare å applaudere, men ellers er det påfallende å lese hvor mye likt ting (dessverre) arrangementsmessig var da som nå. Åpningsseremonien bød på alt annet enn engelsk tale. Vel, kun fransk tale. Presidenten ønsket heller ikke å diskutere åsted for neste års VM. Nokså velkjent, altså.

Jeg kan heller ikke la være å fremheve artikkelen fra 2001 med overskriften (Endelig var det bestefars tur). Etter tap i to finaler på rad, ble Frank "Bestefar Petanque" Pedersen endelig norgesmester, dette i tospann med Michel Nicolas, nok en bauta i det norske miljøet. Artikkelen med at Kong Harald spilte petanque på TV kommer i, nesten bokstavelig talt, andre rekke.

Om mine linker ikke er nok, eller om denne teaseren formodentlig frister til flere klikk: (Besøk siden). Ikke alle lenker virker, men underholdende er det like fullt.

God mimrestund!

Tusen takk til Vegar Næss.