Reisebrev fra Europetanque
Har du noen gang lekt med tanken om å reise ned til Syd-Frankrike med venner og familie for å spille petanque? Du vet, prøve deg mot overmakten? Tre temmelig rutinerte spillere fra Groruddalen Petanqueklubb meldte seg på en av verdens største turneringer og booket fly og overnatting i en fei. - Og her følger reisebrevet:
Inspirerte av norske resultater i fra Rivieraen, satte vi oss på flyet til Nice tidlig torsdag morgen. Målet vårt var Europetanque, som blir arrangert hvert år i Nice by.
Det blir jo sånn at når tre ivrige guttunger sitter og snakker sammen etter en flytende frokost, så kommer samtalen fort inn på den kommende turneringen og hvordan det kommer til å gå. Leif, den mest erfarne av oss, fortalte ivrig om hvor gode franske lag er og hvor utfordrende banene kom til å bli. Målet vårt ble til at vi skulle gjøre alt for å vinne i alle fall en kamp, og generelt ikke gjøre oss helt bort.
Vel nede på bakken i Nice gikk turen til den sagnomsuste petanquebanen på Place Arson. Det var blant annet på denne banen VM i 1962 ble arrangert, samme sted som Leif hadde trent seg god tidlig på 90- tallet. Rik av kunnskap som Leif er om mye når det gjelder kulekasting, visste vi at det kom til å bli lag å spille mot på dette stedet.
Lagene begynte å komme da klokken slo 16.00. - Og det tok ikke lang tid før vi befant oss i en het trippel mot noen lokale helter, som også var der for å trene til samme turnering. Som så ofte franske lag er, var det et supergodt lag vi møtte. Vi måtte bruke alt av erfaring for å henge med i svingene. Og hang med gjorde vi til gangs. Vi hadde tre runder på rad der vi enten måtte legge inn, eller skyte bort for match. Dessverre for oss klarte vi ikke å avgjøre kampen på noen av disse, og måtte til slutt se oss slått 11-13. - Men det var uansett en rått morsom start på spillingen.
Rundt alle franske baner, er det alltid en eller flere restauranter, og på en av disse ble kvelden avsluttet med fantastisk hjemmelaget fransk mat.
Over til fredag og påmelding til Europetanque. Hovedbanene og sekretariatet i turneringen ligger ved Acropolis, litt inne i byen. Der er det en stor asfaltert parkeringsplass som blir omgjort til boltreplass for over 500 trippellag.
Etter å ha gjennomført det planlagte møtet med Eli, Benny og Gabriel, gikk ferden opp til nevnte sted, for påmelding og trekning av første kamp til lørdag morgen. Og for en trekning det ble for oss! Første kamp skulle spilles klokken 13.00, på Promenade des Anglais. Dette er promenaden som går langs hele hele Nices strandlinje, og banene blir laget 25 meter fra Middelhavet.
(Har lest noen ganger om idylliske baner i Norge, men disse rekker ikke promenaden opp til knærne en gang ...)
Meget fornøyde med dette, dro vi mot Place Arson igjen, for å spille mot team B-Lafkih. Dette ble et heidundrende oppgjør, der man til slutt ikke klarte å kåre en vinner. Så med 1-1 i kamper og rumlende mager i anmarsj, avsluttet man med et godt måltid alle sammen, før Gjengstø og 2 x B-Lafkih reiste hjem til Cannes igjen, for å lade opp til morgendagen.
Turistlaget, som vi til slutt valgte å kalle oss på grunn av manglende tro på egne ferdigheter, ble nettopp dette: turister for en kveld. Turen gikk gjennom Nice og dets kjente områder på jakt etter ting å få oppleve. Vi endte til slutt opp på promenaden, rett ved de nylagte banene. Og selvfølgelig måtte vi bryte sperringene som var satt opp, for å lufte kulene litt.
Vi våkner uthvilte og klare for spill, lørdag morgen. Sola skinner, og det kommer til å bli en varm dag. Det er rundt 30 grader varmt, allerede klokka 09.00. Vi holder oss i skyggen, og passer på at magene er fylte, og væskebalansen holdes balansert. Så var det bare å møte opp i god tid på vår tildelte bane. Bane 27 på den engelske promenaden.
Vi kom til banen 12.30 for å få varmet opp litt. Leggene plasserte seg nærme lillen, og skuddene satt greit. Da manglet bare motstanderne ... Vi var klare. Klokka var enda ikke 13.00, så vi satte oss ned på banen og ventet på laget vi skulle kjempe imot. Vi ventet og ventet. Og ventet litt til. Og etter en hel del venting til, ble vi egentlig lei av å vente. Vi fant oss en dommer, og forklarte situasjonen. Svaret vi fikk fra han, var at vi måtte vente til klokka 14.00, før kampen ble erklært vunnet. Laget kom aldri, så etter nesten 2 timer i sola dro vi, egentlig litt skuffet, opp til Acropolis for rapportering. Vi var klare for andre runde, og hadde nå plassert oss bedre enn over 250 lag.
Så ble vi satt opp mot lag nummer 2. Hjernene begynte å jobbe, for var ikke det Rocher? Jo da. Vi skulle spille mot Dylan Rocher, Pappa Rocher og Henry Lacroix. Et lag med mye gull og historie. Er vel ingen overraskelse at det ble 0-13 og ydmykelse. Vi holdt i 7 runder.
Slått ut av Europetanque, var det bare å melde seg på neste turnering. Turneringen Malatesta skulle begynne søndag morgen, og er en turnering med rundt 200 lag. Vi fikk spillestart klokka 08.30, på asfalten på Acropolis.
Resten av lørdagen ble brukt på og se fin petanque, spise og drikke.
Og det var et øyeblikk da vi satt på hovedtribunen, at det gikk opp for oss hvor stor denne turneringen er. På bane 1 spilte Le Boursicaud. På bane 2, Madagaskars verdensmester. Bane 3, Fazzino. Bane 4, Quintais. Bane 5, Rocher. Bane 6, Rizzi. Bane 7, Loy. Alle navn som er helt i verdenstoppen, og som vi unner alle petanquespillere å få se spille.
Så søndag, og klart for Malatesta. Vi kom til turneringen uten forhåpninger, da franske lag rett og slett er helt fantastiske. Og i første kamp møter vi et lag som det er blitt oss fortalt reiser rundt på Rivieraen og vinner turneringer. Skytteren står og varmer opp med carreauer etter carreauer, og skepsisen kommer krypende. Skal vi dra fra Frankrike uten å få så mye som et poeng i bagasjen? Og det begynner ikke bra. 0-5 etter kort tid. Vi blir lekt med. Men så skjer det, plutselig legger vi inn alt, skyter carreauer tilbake, vi til og med klarer og spille inn kuler som ligger foran, til mange poeng. Vi snur kampen, og vinner til slutt 13-12. Og det var ikke ufortjent.
Nå var vi i fyr og flammer. Neste motstander, et lag fra Genoa, som hadde en spiller på laget med VM-kamper for Italia. 13-6 seier til turistene. Spillet var enda bedre enn første kamp, og det var deilig å være norsk petanquespiller på turnering i Nice. Leif høstet gode ord fra franskmennene som fulgte oss, og det ble til og med spurt om vi var det norske landslaget. Vi brøt alle tre ut i latterkrampe, og fortalte dem at det ikke var tilfelle. Turister!
Klar for kamp 3. Der møtte vi et blandingslag fra Ukraina og Frankrike. Og sannelig vant vi ikke denne også. Spillet var langt i fra godt, men nok er nok, og en søt 13-10 seier, tok oss videre til 16-delsfinalen.
Her møter vi et rutinert lag i fra Nice. Og bare for å nevne det. Det er direkte utslagning i denne turneringen, så alle lag man møter, har alle vunnet sine kamper. Vel, spillet var tilbake til å være ganske fantastisk, og vi følte at vi satte oss ganske mye i respekt, når et fransk lag begynner å skyte etter grisen, når de har igjen 4 kuler på handa, på stillingen 10-9 til oss. De traff den ikke, så da var vi garantert topp 9, da …
Da Leif gikk glisende bort til sekretariatet for rapportere sensasjonen, merket vi to andre som ventet på han at det tok litt lengre tid enn de andre gangene. Og grunnen til det var at vi hadde vunnet penger! Pengepremie i en fransk turnering. JUHUUUUU!!!
De fleste vet at alt som flyr, må en eller annen gang lande. Vår tid i skyene tok slutt i 8-delsfinalen. Der møtte vi et lag som visste hva de gjorde, men det ble uansett et hederlig 4-13 tap, og en sensasjonell 9. plass i Malatesta.
Så var spillingen over for vår del, og kvartfinaler i Europetanque, skulle nytes på hovedbanen. Prispengen ble brukt på sjampis, og bare for å nevne det: Vinneren i Malatesta ble team Fazzino.
Mandag brukte vi på å besøke B-Lafkhis i Cannes til lunsj, før vi dro og så semifinalen i Europetanque. Flyet hjem lettet 20.30, i 30 varmegrader, og det var ikke deilig å tusle ut av Gardermoen rundt midnatt, bare kledd i shorts og t-shirt. - Men vi hadde en fantastisk tur, og kan anbefale alle og ta turen selv, en gang.
Hilsen Andre Erdahl, Ole Hågensen og Leif Høgberg
